Etter en omstendelig prosess der Statsbygg og Kommunal- og moderniseringsdepartementet hevder de vurderte alt korrekt: sikkerhetsbehov, departementenes arealbehov, det offentlige anskaffelsesreglementet og ikke minst bylivet – står byggherren som en mann i lakksko som gradvis har arbeidet seg inn et hjørne, helt stille og uten en lyd mens han venter på at tjæra tørker.
«Suicide City» kaller poeten Torgeir Rebolledo Pedersen det vinnende «Adapt» fra arkitektkontoret Nordic og gir navn til ubehaget jeg føler med perspektivet fra Akersgata. En aggressiv spiss av en bygning, med form bestemt av sikkerhetssonene omkring den nedgravde Ring 1, erstatter Y- blokken.
- Les også: Konkurransen må haldas på nytt
Dette ikonet skal være arkitektens signaturbygning, nyskapende norsk arkitektur, klemt inn ved siden av Einar Gerhardsen i frakk, også kalt Høyblokken.
Langs Akersryggen reiser departementskontorene seg som en lite tilgjengelig mur. Mye tapes og lite vinnes ved å rive Y-blokken til Viksjø og Picasso.
Internasjonal forundring
Parkarealene blir like tarmete og høydekorrigerende som i dag. Potensialet til å skape en bylivsvennlig regjeringspark kompenseres ved hjelp av en monumental klassisk plass. Sosialdemokratiets åpne byrom transformeres til en nyliberal collage.
Noen mener dette prosjektet både er nøkternt, robust og helt ok, men ut over de champagnejublende arkitektene som vant, Statsbygg som puster lettet ut og moderniseringsministeren som viser seierstegn, spores liten entusiasme.
Snarere observerer jeg internasjonal forundring, en arkitektstand som rister på hodet, et land som ser gjentatte tegn til hovedstadsvanvidd, og en by som forundrer seg over hva som traff den.
Arealbehovet er for stort, og handlingsrommet for å skape et godt prosjekt ble for lite. Vi som leser arkitekturhistorie vet at denne diskusjonen ikke er ny. Ved forrige konkurranse – i 1939, uttalte juryflertallet at «konkurransen har vist at Akersgata 44 – Grubbegata 9 ikke egner seg for et samtidig, monumentalt og praktisk regjeringskompleks».
Pentagon på Hammersborg
Tomta er nå større, men arealbehovet har relativt sett vokst langt mer. Fagfolk har advart gjennom hele prosessen, og det viktigste som kom ut av diskusjonene i 2015 – den store dugnaden da ideer fritt ble utvekslet mellom deltagerne – var også at dette kunne ikke byen tåle.
Ideen om å samle departementene betyr jo ikke at alle i samtlige departementer må trykkes sammen på Akersryggen. Var moderniseringsdepartementet fanget av fortellingen om den enorme Oslo-veksten som krever høyder og tettheter som denne byen aldri har sett. Eller følger myndighetene trofast en sikkerhetstenking som legitimerer å legge et Pentagon på Hammersborg? Konsekvensene er rent kostnadsmessig sett enorme.
Hvordan kan man for eksempel forsvare å bruke uhørte beløp til å grave opp og ned veganlegg i indre by der bilbruken skal reduseres dramatisk?
TAPTE: Team G8+ sitt forslag til hvordan et nytt regjeringskvartal kunne sett ut. Men de tapte arkitektkonkurransen, og har nå klaget på denne avgjørelsen. Flere av de tapende partene støtter klagen.
Foto: Team G8+Begrensede muligheter
Mulighetene til å redusere arealbehovet er mange, ved å holde noen departementer utenfor flyttesjauen, eller først og fremst ved å benytte eksisterende anlegg (for eksempel R5 som fyller mesteparten av kvartalet mellom Møllergata og Pilestredet) sjøl om, slik tilfellet er med hus vi andre statsansatte sitter i, disse ikke er optimalt sikret.
Prosessen har vært lagt opp slik at handlingsrommet gradvis er redusert. Nordic var hyret som Statsbyggs konsulent og fikk i oppdrag å lage reguleringsplanen. De fulgte mindretallet i den komiteen som hadde vurdert forslagene fra 2015. A- bygningen, ikonet ved siden av Høyblokken ble trukket opp av sekken og blokken fikk to nye etasjer. Slik ble det mulig å følge anbefalingen om at ingen hus i kvartalet skal være høyere enn den.
Hensikten med å arrangere en konkurranse om regjeringskvartalet etter at det var regulert, burde jo ha vært å legge til rette for gode ideer som kunne skapt entusiasme, men reguleringsplanen var begrensende og altfor detaljert. Forslaget som la seg tettest opptil reguleringsplanen vant.
Klagerne spør om reglene for offentlige innkjøp ikke burde ekskludert Nordic fra å delta i konkurransen. Gudmund Stokke i Nordic svarer med rette at det er litt sent å spørre. Jeg husker at Norske Arkitekters Landsforbund reiste problemstillingen, men ble avvist av Statsbyggs jurister.
Vanvittig pengebruk
Det hele kan være formelt korrekt, men etisk sett lite stuerent. Nordic har til de grader vært med å legge premissene og å etablere det begrensede handlingsrommet som ødela den siste konkurransen.
Vinnerne er sobre arkitekter som har tegnet både Gardermoen og Schibsted i Nydalen, men saken har dreid seg om digre oppdrag og masse penger. Derfor har mange av de involverte og nå tapende kontorene sittet stille i båten. Også prinsippet om at alle de store oppdragene i regjeringskvartalet tilfaller vinner-teamet, er vanskelig.
Landskapsarkitektene i SLA har fulgt Nordic hele vegen og får landskapsoppdraget uten reell konkurranse. Arkitektkontorer som er dyktige til å arbeide med historiske bygninger gis ikke anledning til å konkurrere om rehabilitering av Høyblokken.
Prosessen er gjennomført og tjære tørker gradvis slik at departement, Statsbygg og konsulenter trygt kan bevege seg på den sjøl med lakksko. Valget ga statsråden fortsatt tillit.
Vi får se om klager fører fram. Trolig kan bare et distriktsopprør fordi pengebruken er vanvittig, eller et bredt politisk, faglig og folkelig Oslo-opprør som fraber seg hele regjeringskvartalet slik det planlegges, hjelpe oss nå.
Følg Ytring på og
