For syv år siden, da Jonas Gahr Støre hoppet av sin karrierebyråkrat- og bakspillerrolle for å bli toppolitiker, skrev vi en kronikk med tittelen Støre- et problem for demokratiet? Den gangen hadde vi to enkle poeng: For det første er det en utfordring når den sosiale avstanden mellom velgerne og den valgte blir for stor i Norge. En investor fra beste vestkant med for mange synlige millioner, prestisjeutdannelse, dannelse og suksess, er kanskje i overkant vanskelig å identifisere seg med for en gjennomsnittlig sosialdemokratisk velger.
For det andre antydet vi at det er stor forskjell på administrasjon og politikk, noe vi mente Støre ikke behersket godt da han gikk inn i rollen som utenriksminister. Tillit, kompromiss og verdiforvaltning er noe annet enn å forvalte sannheter ovenfra og ned.
Siden den gang har Støre vært den suverene statsministerkandidaten på venstresiden, men en som uventet likevel tapte valget. Kanskje skyldes det overraskende svake valgresultatet en internasjonal trend der de store sosialdemokratiske partier mister velgere til høyrepopulister. Kanskje var det et resultat av politiske arbeidsuhell som skattesaken, uklar holdning til oljeutbygging, Andøya-saken og kommunesammenslåing. Eller kanskje har det noe med frontfiguren å gjøre – stilen og kulturen på Støres vestkant er svært forskjellig fra stilen og kulturen som gjelder hos dem Støre håpet skulle stemme på ham.
Militærutdanning ved Sjøkrigsskolen i Bergen, og statsvitereksamen fra eliteuniversitetet Sciences Po i Paris i kombinasjon med en klassebakgrunn svært få av partiets velgere kan identifisere seg med, er kanskje ikke den aller beste bakgrunnen å skilte med som venstresidens statsministerkandidat. Heller ikke som leder i et arbeiderparti med betydelige problemer med gammelt og byråkratisk fåmannsvelde.
Sosiologiske studier av det internasjonale sosialdemokratiet på 1920-tallet utført av Robert Michels viste ikke bare at oligarki (fåmannsvelde) utvikles i alle organisasjoner. Studiene indikerte også at oligarkiet trives særlig godt i arbeiderbevegelsen, drevet av enkle mekanismer rundt ressursforskjeller mellom topp og bunn i bevegelsen, og ikke minst av mulighetene for å gjøre politikk til karriere. Etter noen tiår utvikles et selvrettferdig maktsystem som trenger en kulturell revolusjon.
Vi hadde tidligere en statsminister som rotet mye til (Jan P. Syse fra Høyre), uten egentlig å gjøre noe veldig galt. Kanskje er det vanskeligere for en rik å komme til himmelen enn for en kamel å komme gjennom et nåløye? Du kommer iallfall ikke unna klassetilhørigheten din.
Det siste poenget er politisk problematisk. Som partileder og statsministerkandidat for Arbeiderpartiet kan man ikke forvalte sin formue i pengefond slik forretningsmannen og investoren Stein Erik Hagen gjør det. Hagen og Støre var begge på eiersiden i store byggeprosjekter hvor mange av arbeidere hadde løsarbeiderkontrakter uten garantilønn. Støre solgte seg ikke ut før investeringene hans nådde forsiden på mediene midt i den hektiske valgkampen.
Å sende advokater til mediene for å stoppe uheldige oppslag, og irettesette dem som gjorde faktasjekk av mektige Støre, er langt mer problematisk enn bare et arbeidsuhell. Det bærer også et bud om et maktsystem der både lederen, og de omkring ham, er mindre åpne og demokratiske enn det vi liker i norsk politikk.
LO-organiserte velgere forventer nok større respekt for investeringsetikk og skatteregler hos en statsministerkandidat fra partiet som er selve grunnmuren i arbeiderbevegelsen. Særlig Arbeiderpartiet og LO har vært opptatt av å stramme inn kravene til skattemoral og pengeplasseringer. Derfor var det oppsiktsvekkende å oppdage at slike normer og regler ikke har hatt betydning for Støres egne disposisjoner, men bare var noe han snakket om i taler og debatter. Økonomisk privilegerte politikere må være særlig aktsomme. Tabbene i formuesforvaltningen virket ikke tilfeldige, de springer antagelig ut av en sosialpsykologisk klassekollisjon det ikke er ryddet opp i.
Støre har mange gode egenskaper. Han er profesjonell og dyktig, og er en ettertraktet person i mange sammenhenger. Men elitismens dårlige sider; klasseaspektet og de vaner og tilbøyeligheter som hefter ved det, og ikke minst de politiske holdninger og verdier som lett kan utvikles i eliten, er for framtredende til at det helt passer inn i partiet han leder. Det er også vanskelig å ikke nevne at manglende humør og selvironi gjør inntrykket av elitisme enda mindre sjarmerende.
Samlet forsterker det Arbeiderpartiets avstand til menige partimedlemmer og naturlige sosialdemokratiske velgere i vid forstand. Det blir for lett å assosiere Arbeiderpartiet med oligarki, intriger, elitisme, arroganse og autoritær adferd. Og så håper vi tiltakene som kommer vil likne mer på politikkrenessanse og kulturrevolusjon enn på innleide konsulenter i mediehåndtering og imagebygging.
Følg NRK Debatt på og
