Dekningen av årets fredspris har i stor grad dreid seg om Syria, selv om hovedgrunnen til tildelingen er en årelang, verdensomspennende innsats for å ødelegge alle kjemiske våpen.
Dette er en skjevhet som går igjen også med atomvåpen: Det er liten interesse for atomnedrustning, men når det rører på seg i Nord-Korea eller Iran, får det alles oppmerksomhet. I begge tilfeller fortrenger de konkrete, samtidige hendelsene det store bildet.
I noen grad skyldes dette journalistikkens vesen. I noen grad er det også en påminnelse om at Norge er lite og ekspertisen begrenset. Få hadde hørt om kjemivåpenkonvensjonen og OPCW, og få hadde forutsetninger for å bedømme prisvinnerens innsats. Den debatten fortsetter nå internasjonalt, i all hovedsak med positive fortegn, men også med noen kritiske merknader.
Kjemivåpenkonvensjonen
Utgangspunktet for OPCW er kjemivåpenkonvensjonen – Chemical Weapons Convention, (CWC) – som trådte i kraft i 1997. OPCW ble etablert samme år. På kort tid har konvensjonen fått 189 medlemmer, og denne uken ble Syria medlem nummer 190. Seks stater står fortsatt utenfor: Egypt, Nord-Korea, Angola og Sør-Sudan har ikke undertegnet, og Israel og Myanmar har undertegnet, men ikke ratifisert.
Konvensjonen forbyr kjemiske våpen og anlegg for produksjon av våpen og våpenmateriale. Siste frist for eliminering ble satt til 29. april 2012. Russland og USA, som hadde de største lagrene, har ikke greid å etterleve fristen, men de er godt på vei og det er liten tvil om at de vil fullføre elimineringen.
Kimen til den raske medlemsveksten ligger i selve avtalen, som er den minst diskriminerende og mest demokratiske globale nedrustningsavtalen så langt. Alle medlemsland er forpliktet til bestemmelsene i CWC på lik linje. Men OPCW skal også ha mye av æren for dette, særlig fordi det skjedde i en periode da Bush-administrasjonens markante tilbøyelighet til alenegang, preget internasjonal politikk.
Bruk av kjemiske våpen
I forrige århundre ble giftgass brukt flere ganger. De uhyggelige erfaringene fra første verdenskrig førte til Genève-protokollen av 1925, som forbyr bruk av slike våpen. Men gasskamrene fra andre verdenskrig og bruken av giftgass i det fjerne Østen i samme periode, viste at forbudet hadde begrenset verdi.
Etterkrigstiden ga også grunn til bekymring: Under den kalde krigen etablerte USA og Sovjetunionen enorme lagre. Egypt brukte kjemiske våpen i Jemen under borgerkrigen der (1963–1967), USA brukte Agent Orange i Vietnam, og Saddam Hussein brukte kjemiske våpen mot Iran og kurdere i Irak.
Disse erfaringene, og det politiske mulighetsrommet som åpnet seg etter den kalde krigens slutt, gjorde det mulig å sluttføre kjemivåpenforhandlingene og legge CWC ut til undertegning i 1993.
I dag er kjemiske våpen først og fremst terrorvåpen. I 1995 brukte den japanske sekten Aum Shinrikyo sarin mot undergrunnsbanen i Tokyo, og i Irak er lastebiler med klor blitt sprengt. Kjemiske midler kan brukes til å spre frykt, framprovosere forflytning av menneskemengder og til sosioøkonomisk destabilisering.
Kritikk mot OPCW
I tillegg til de rutinemessige inspeksjonene kan OPCW gjøre inspeksjoner «når som helst, hvor som helst» på kort varsel, etter bestemmelser som gjør det vanskelig å blokkere inspeksjonen, uansett hvor mektig staten er. Så langt er det ikke foretatt noen slik inspeksjon, trolig fordi det aldri har vært skjellig grunn til det. Dette er samtidig en svakhet, for hvis og når det dukker opp et reelt behov, kan en sensitiv situasjon bli dramatisert mer enn ønskelig ved at det for første gang i OPCWs historie iverksettes en ekstraordinær inspeksjon.
Da Gaddafi falt, oppdaget Overgangsrådet i Libya materiale og utstyr for kjemiske våpen som skulle vært erklært i 2003, da Gaddafi gjorde helomvending og ga opp sine kjemi- og atomvåpenprogrammer. Inspektørene kom ikke på sporet av dem. Hva hadde gått galt?
Kanskje var Gaddafis helomvending så altomfattende og ubetinget av verifikasjonsstandardene ubevisst ble senket. Men kanskje skyldtes det også at USA og Storbritannia sendte inn sine egne inspektører og overstyrte OPCW. De var ute etter en politisk suksess, og da måtte det gå raskt. OPCW kan kritiseres for ikke å ha utvist større aktsomhet, særlig ettersom de samme satt ved makten både før og etter hamskiftet.
Fredsprisens politiske betydning
Thorbjørn Jagland sier valget antagelig ville falt på OPCW i alle fall, Syria til side, og ingen kan overprøve ham på det: Komiteens overlegninger er hemmelige i 50 år. Men Syria må ha gjort Komiteen sikker i sin sak. I mange tildelinger ligger det et ønske om å forsterke en verdifull innsats, og for prisvinnere som står midt i arbeidet, er prisen en oppmuntring og inspirasjon.
Slik også for OPCW og utfordringene i Syria: Inspektører fra OPCW er nå inne i Syria for å kontrollere og fjerne de kjemiske våpnene der. Det er første gang man prøver på noe sånt i en borgerkrigssituasjon.
Det er særdeles viktig å kontrollere og ødelegge de kjemiske våpnene i Syria, for hvis det glipper kommer spørsmålet om bruk av makt opp igjen. Da kan enigheten i Sikkerhetsrådet bryte sammen og kimen til politiske løsninger, som nå er sådd, dø bort. Jagland snakket mye om denne problematikken og framhevet Syria-aspektet ved årets tildeling. Og interessen for temaet ble forsterket ved at Norge er spurt om å delta i destrueringen av Syrias våpen.
Prisens politiske betydning lar seg ikke måle. Men som regel dreier det seg om en bonus, på marginen.
Nye oppgaver
Siden 2007 har jobben med å destruere kjemiske våpen avtatt etter hvert som flere land har avviklet sine lagre og produksjonsanlegg. Første fase i OPCWs arbeid går altså mot slutten. I neste fase blir oppgaven å sikre at verden forblir kjemivåpenfri. Oppmerksomheten forskyves derfor fra våpen og militære anlegg til den kjemiske industrien, for å unngå at materialer og teknologi avledes derfra.
En annen kjerneoppgave blir å følge utviklingen innen biologiske våpen: Kjemivåpenkonvensjonen har en grenseflate mot biologisk sektor, hvor forskningen går raskt og hvor det er uvisst hvilke militære muligheter forskningen vil by på. Dette kan sette OPCW på harde prøver i åra som kommer.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook og Twitter.
