Kommentar

Presset til nye innrømmelser

Før politiets kriminalteknikere hadde rukket å starte etterforskningen, tipset Laila Bertheussen pressen. Aktoratet mener lekkasjene føyer seg inn i et mønster.

Skannede dokumenter

Motvillig måtte Laila Bertheussen i rettssalen innrømme at hun ønsket oppmerksomhet rundt hendelsene. Rettstegningen er fra Laila Bertheussens første forklaring 9. september.

Foto: Tegning: Esther Maria Bjørneboe

Torsdag 17. januar 2019 brant det i søppelkassen til Laila Bertheussen og Tor Mikkel Wara. Samtidig lå det et trusselbrev i postkassen.

Det bestod av teksten «Trekk ANMELDESE – neste gang får VI det til». Formen var sammenklipte avisbokstaver. Justisministeren var utenbys i en konferanse, men samboeren var hjemme i huset på Røa i Oslo.

Hun avviser enhver befatning med både brannen og brevet. I dag fikk retten en inngående forklaring om reaksjonene hennes.

«Jeg ble veldig skjelven, det rant tårer», fortalte hun fra vitneboksen. Da hun ble bedt om å utdype beskrev hun sin egen reaksjon som «et begynnende panikkanfall». Samtidig la hun til at hun raskt fikk kontroll over egne følelser. Like etter tipset hun media, faktisk før politiets spesialister stod på gårdsplassen.

Hun mente at pressen ville blitt tipset uansett.

Konfrontert med digitale beslag ble Bertheussen nemlig tvunget til å innrømme at det må ha vært hun som tok bilder av både trusselbrevet og brannrestene. Bildene ble delt i den lukkede chattegruppen der blant annet HRS-journalist Rita Karlsen var medlem.

Klokken 16:09 på ettermiddagen var lekkasjen et faktum. «Tror det står en journalist der ute, så bare kjør. Ikke kopi av brevet, bare innhold», skrev Bertheussen til Karlsen.

Et minutt senere kom kriminalteknikerne fra Oslo-politiet på døra for å granske åstedet. Like etter gav Bertheussen klarsignal til at HRS også kunne bruke bildene hun hadde tatt. Men anonymitet var viktig. «Jeg gjør meg bra som tause Laila», skrev hun på Messenger.

Det hele står i et merkelig lys når vi vet hva Bertheussen forklarte i avhør med PST samme kveld. «Jeg har aldri snakket med media, jeg har aldri hatt kontakt med media. Jeg svarer dem ikke, jeg responderer ikke på noe», forklarte hun bare tre timer etter brannen.

I retten i dag sa hun at hun så på Karlsen i HRS som en venninne og ikke som en journalist.

Bertheussen ble tvunget til å innrømme at det må ha vært hun som tok bilder av både trusselbrevet og brannrestene.

Aktoratet har ikke overraskende interessert seg for Laila Bertheussens kontakt med pressen. I dag gikk de grundig til verks. Den tiltalte ble tidvis kraftig presset av begge statsadvokatene.

Om enn noe motvillig måtte hun innrømme at hun ønsket oppmerksomhet rundt hendelsene.

«Hva er grunnen til at du først og fremst vil ha oppmerksomhet? Er det viktigere enn at politiet finner gjerningspersonene?», ville aktor Formo vite. «Jeg klarer ikke å se at det eksisterer noen som helst motsetning mellom de to tingene», svarte tiltalte.

Hun la til at hun hadde stor tiltro til at politiet ville oppklare saken. Dessuten mente hun at pressen ville blitt tipset uansett. Det siste hadde hun kanskje rett i, minst én nettavis omtalte saken samtidig som Bertheussen tipset HRS.

Hun så på Karlsen i HRS som en venninne og ikke som en journalist.

Sammenholdt med det vi tidligere har fått høre om lekkasjer, vil nok påtalemyndigheten likevel hevde at det danner seg et mønster.

Brannen og trusselbrevet kom samme dag som Bertheussen hadde vært på et seminar om fotokunst. Der var teaterstykket «Ways of Seeing» nok en gang tema.

Aktoratet mener åpenbart at hun gjentatte ganger har latt seg provosere av striden med teateret. Og at det har ført til at hun har iscenesatt truslene mot seg selv og familien. Alt for å ramme teateret og folkene rundt det.

Men å bevise det er en annen sak. Heller ikke i dag fikk retten presentert noe direkte, fellende bevis som kunne naglet den tiltalte til anklagepunktene.

Den tiltalte ble tidvis kraftig presset av begge statsadvokatene.

Rettssaken har vist seg å inneholde mange løse tråder. Antagelig må vi vente til bevisførselen er over med å nøste dem opp. Og flere som følger rettsforhandlingene mener kanskje at aktoratets sak ikke er like opplagt som man trodde på forhånd.

Men utspørringer som den vi var vitne til i dag, er neppe til den tiltaltes fordel.