I dag, fredag, skulle Edward Snowden ha mottatt Norsk PEN’s Ossietzkyprisen for ytringsfrihet i den digitale overvåkningens tidsalder. Til tross for at krav om utlevering til USA kan forsinke seremonien, bør vi bruke dette som en anledning til å reflektere rundt de mange måter digitale data påvirker politikk – også bortenfor overvåking.
Overvåkning som politisk utfordring
Med tildelingen av Ossietzkyprisen til Snowden, understreker NORSK PEN verdien av de mange formene for privatliv og ytringsfrihet i et samfunn der overvåkning skjer og endres dag for dag.
Likevel blir kritisk bevissthet om å dele informasjon altfor ofte undergravd gjennom tillit til at private og offentlige aktører vil bruke dataene til noe godt eller hensiktsmessig – som en ny app, eller å avverge farer.
Ordtaket «de som ikke har noe å skjule, har ikke noe å frykte» ble avvist av Snowden selv: det «er like absurd som å si at man ikke bryr seg om ytringsfrihet fordi man ikke har noe å si.»
Dette gjelder spesielt i et samfunn hvor data sjelden blir innhentet kun fra enkeltpersoner og for en spesifikk oppgave. Med fremveksten av stordata teller alles data, og engang samlet kan disse brukes til en rekke formål. Med henblikk på en ny NOU, Norges offentlige utredninger, der det foreslås å gi utvidede rettigheter til politiet for å innhente informasjon, er det på tide at vi blir mer bevisste på hvor og når vi deler informasjon, hva denne kan brukes til - og konsekvensene informasjonssamlingen har for vårt hverdagsliv.
Å skape politikk ved bruk av data
Vi bør lære av Snowden-avsløringene at overvåking og grunnleggende rettigheter ikke er den eneste måten digitale data påvirker politikk.
Nylig hevdet en leder i firmaet McKinsey at stordata-analyser allerede er i ferd med å endre politikken på en rekke felt som helse, utdanning og bankvesen, og at Norge må komme i front av denne utviklingen. En utfordring med et slikt standpunkt er at dette får oss til å tro på en idé om «den digitale tidsalder» der fremveksten av data er sett som noe gitt, og stordata-analyser påvirker samfunnets politikk «utenfra».
Dersom vi følger en slik enkel forståelse av hva digitale data er, vil dets virkninger på samfunnet bli redusert til diskusjoner om politiske muligheter versus problematiske former for overvåking. Men, dersom vi ønsker å bli oppmerksom på de mange måtene digitale data og politikk gjensidig påvirker hverandre, er vi nødt til å anerkjenne at digital informasjon ikke er adskilt fra samfunnet.
En del av hverdagen
Digitale data er del av våre hverdagslige handlinger når vi surfer på nettet, bruker apper eller søker på kart. Vi er alle med på delingen og bruken av informasjon. Digitale data er ikke nøytral informasjon, men vi skaper data gjennom våre sosiale, politiske og kommersielle aktiviteter.
Det betyr også at digital informasjon ikke kun er et problem eller en mulighet. For eksempel kan utvekslingen av informasjon bidra til å skape nye politiske bevegelser samtidig som den også kan føre til nye former for sensur.
Snowdens avsløringer og organisasjoner som Wikileaks viser hvordan digital informasjon kan brukes til politisk overvåking, men også for å avsløre de med makt. De mange måtene vi deler og bruker informasjon på fører til ulike politiske handlinger. Men det er en «twist»: om og hvordan vi bruker digitale data er igjen formet av de som eier den digitale infrastrukturen.
Digitale data former politikk
Ved å dele vår informasjon med tjenesteleverandører gjør vi denne informasjonen tilgjengelig for deres måte å sortere data på. For eksempel mates våre søk i Google inn i deres systemer, som former hvilke resultater vi får se. Siden dette er skjult ved bruk av matematiske formler, vanskeliggjør det en analyse av hvordan tilgang til kunnskap på nettet blir sortert av tjenesteleverandørene.
En velkjent form for å behandle data er gjennom formler som «folk som liker A liker også B» som finnes i musikk-apper og søkemotorer.
Selv om dette kan oppleves som nyttig, kan disse algoritmene føre til såkalte information bubbles som kun gir kunnskap som det antas at vi er interessert i. Dette fører til en måte å styre kunnskap på som lover oss effektivitet og relevans.
Begge disse løftene er forførende i en hektisk hverdag der en forsøker å spare tid, men slike formler utfordrer hverken vår virkelighetsoppfatning eller våre digitale rutiner for innhenting av informasjon når vi har behov for det.
Dataene bruker oss
Disse dataanalysene gjør noen former for kunnskap tilgjengelig, men legger et slør over andre. De er i seg selv politiske, spesielt i et samfunn der informasjon verdsettes som nøkkelkort til demokratiske beslutningsprosesser.
Når vi snakker om det digitale og det politiske, har vi en tendens til å overse at politikk allerede er del av måtene vi bruker data på, og hvordan dataene i seg selv er med på å forme bruken.
Jeg håper at Snowden-avsløringene vil etterfølges av mer bevissthet rundt hvordan vi bruker digital informasjon, og hvordan dataene igjen «bruker» oss.
FØLG DEBATTEN PÅ OG
Grunnet en feil som oppsto i oversettelsen fra engelsk til norsk, ga en tidligere versjon av denne teksten uttrykk for at Snowdens avsløringer fant sted gjennom Wikileaks. Det stemmer ikke. Den aktuelle setningen er nå korrigert til: «Snowdens avsløringer og organisasjoner som Wikileaks ...»
