Politikernes forsømte stebarn

Lesekrise, skjermavhengighet og maskiner som utkonkurrerer oss.

Det skal godt gjøres å ha kommet seg gjennom sommeren uten å ha hørt debatter om hva kunstig intelligens og smarttelefoner gjør med oss.

Det har ikke manglet på advarsler og røde flagg. Nå ser også politikerne ut til å våkne.

På seg selv kjenner man andre

Man merker det jo selv. Der man før kunne sluke tykke bøker, er det noe som butter. Nesten umerkelig trekkes hånda mot mobiltelefonen som ligger der og frister.

Det kan jo ha skjedd noe de siste minuttene. Kanskje en spennende e-post eller en tommel på Facebook? Om ikke annet så er det alltids et værvarsel eller noen nettaviser å sjekke.

Eller noe lettfordøyelig på Netflix.

Resultatet er uansett konsentrasjon som en nervøs fuglehund og færre bøker lest.

Det bekymrer både forskere og foreldre.

Bok er ut

Barns leseferdigheter har svekket seg. I løpet av fem år har norske tiåringer blitt dårligere til å lese. De både leser mindre, og har mindre lyst til å lese, viser nye studier. Nedgangen tilsvarer så mye som et halvt års skolegang.

Det er ikke et særnorsk fenomen. Leseferdighetene har gått ned i alle land, men av de nordiske landene har Norge hatt størst nedgang.

Det gjelder heller ikke bare de minste. Også på universiteter og høyskoler opplever man at mange studenter har problemer med å lese og skrive lengre tekster.

Bekymringen handler om mer enn skjønnlitteraturens framtid. Evnen til å forstå innholdet i en tekst er en grunnleggende ferdighet.

Smarttelefonen er blitt syndebukken

Der man i mange år har konkurrert om å være mest mulig for iPad og digitale hjelpemidler i skolen, omtales dette nærmest som å gi barna heroin.

Nå er ikke den type bekymring noe nytt. Både fjernsynet, playstation og dataspill har i tur og orden vært ansett som veien til avgrunnen for barna våre. Det har nok helst gått bra.

Teknologien er lett å overvurdere. Noen trodde til og med at prateforumet Clubhouse ville forandre verden. I noen uker.

Det som er nytt i dag, er en grunnleggende bekymring for hva kunstig intelligens gjør med oss som mennesker og samfunn.

Stephen Hawking er hyppig sitert på at «kunstig intelligens kan være den største hendelsen i vår sivilisasjons historie. Eller den verste. Vi vet ikke.»

Det som får forskere til å kalle dette et sosialt eksperiment, er at algoritmer kan utnytte våre mentale svakheter og skape avhengighet.

Vi mangler rett og slett immunforsvar mot digital påvirkning. Barn er særlig utsatt fordi de ikke har en ferdig utviklet hjerne.

Et eksempel på det er ChatGPT, som kan skrive alt fra skolestiler til taler basert på det den finner på nettet. Ifølge ekspertene kan Chatgpt si ting som ikke er riktig, men svarer likevel med en enorm selvtillit. (Både politikere og kommentatorer kan nok kjenne seg igjen her).

Det gjør oss like fullt lette å lure. Ikke til å undres over at lærere er bekymret.

Forfatteren bak bestselgeren «Maskiner som tenker», Inga Strümke, etterlyser regulering av kunstig intelligens.

Politisk skolevegring

Hun er ikke alene.

Mange etterlyser nå politisk styring og ikke minst lederskap. Det kan virke paradoksalt at foreldre, som neppe er gode forbilder og som selv har parkert ungene foran skjermen, peker på skolen.

På de ulike landsmøtene i vår har mobilfri skole vært et tema, men de fleste partier vegrer seg for å vedta et forbud. De mener skolene skal få bestemme selv. Kun KrF har vedtatt forbud nå.

Bakgrunnen er blant annet en fersk Unesco-rapport som viser en direkte sammenheng mellom mobilbruk på skolen og at elever presterer dårligere.

Rapporten dokumenterer at omfattende bruk av smarttelefoner ikke bare reduserer evnen til å lære, men også at mye skjermtid påvirker barns følelsesmessige stabilitet negativt.

En doktoravhandling ved Norges Handelshøyskole viser lignende funn fra skoler som har innført mobilforbud: Karakterene går opp, elevene presterer bedre på eksamen, og mobbingen går ned.

Den danske statsministeren Mette Frederiksens oppgjør med skjermene har vakt oppsikt utenfor Danmarks grenser:

– Skal vi regulere? Ja. Skal vi passe på våre barn og unge? Ja.

– Skal vi ta skjermene mye mer ut av skolen? Ja.

– Skulle de aldri noensinne ha vært inne i barnehagen? Nei.

Hun har en tydelighet som er ganske langt fra den norske «det må mer forskning til»-holdningen.

Danmark vil uansett ikke være først i klassen. Både Frankrike og Nederland har allerede innført nasjonale mobilforbud i skolen.

Men debatten handler om noe langt større enn skjermer i skolen.

Et nedstøvet hjørne av distriktspolitikken?

Her hjemme har digitalisering fått stemoderlig behandling. Sist det ble løftet, var da Nikolai Astrup (H) var digitaliseringsminister.

Deretter gjorde Høyreregjeringa det ikke åpenbare grepet med å gjøre Linda Hofstad Helleland til distrikts- og digitaliseringsminister. Det var da distriktspolitikk var på alles lepper. Etterlatt inntrykk var at digitalisering handlet mest om å skaffe bredbånd til distriktene.

Statusen har ikke løftet seg nevneverdig etter det. I dag ligger digitalisering under kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik. Så langt har Senterparti-statsråden markert seg mer på å reversere kommune- og fylkessammenslåinger enn å peke vei for vår digitale framtid.

Men nå vil plutselig alle snakke om kunstig intelligens. Politikerne, som strengt tatt burde gå foran, kommer nok diltende etter.

Det vil overraske om ikke Arbeiderpartiet vil løfte og prioritere dette i regjering snart.

Mest overraskende er det likevel at ingen politikere har tatt ballen før.