NRK Meny
Kronikk

Politikerne utreder – barna lider

I disse dager er det ti år siden åtte år gamle Christoffer ble mishandlet til døde av stefaren. Men lite har skjedd siden den gang. Barn lever fortsatt utrygt i Norge.

Trøtt gutt

'Mange sitter igjen med en følelse av at Christoffers skjebne representerer et slags vendepunkt i bevisstheten om at hundrevis av barn faktisk lider overlast. I realiteten har det dessverre skjedd svært lite', skriver kronikkforfatter. Illustrasjonsfoto.

Foto: Johannessen, Sara / NTB scanpix

I dag ville Christoffer Gjerstad Kihle vært en ung mann på 18 år, myndig og med full bestemmelsesrett over sitt eget liv. Så langt kom han aldri – i likhet med lille Monika i Sund kommune vest for Bergen. Og dessverre i likhet med en rekke andre barn som vi aldri hører om.

Til tross for at gutten hadde en rekke synlige skader de siste månedene han levde, skjønte verken den nærmeste familien, skolen, SFO, BUP eller helsevesenet at gutten var utsatt for grov vold.

Christoffer-saken har gjort et dypt inntrykk på alle. Saken ble opplyst gjennom fem rettsinstanser fra 2008 til 2010. Den har fått massiv mediedekning og er skildret i min bok «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl».

Mye læring – noe handling

Nylig ble gjerningsmannen løslatt etter endt soning. Han vil trolig forsøke å få tilbake foreldreretten til de to nye barna han og Christoffers mor har fått.

Fremdeles diskuteres Christoffer-saken aktivt i mange faglige fora. Den brukes i undervisningen av både politi, barnevern og helsepersonell. Flere offentlige etater og institusjoner som jobber med barn, har endret praksis og arbeidsmåter etter å ha lest boken.

Spar våre mest utsatte barn for flere utredninger. Det de trenger er handling.

Jon Gangdal, forfatter og foredragsholder

Under foredrag og seminarer møter jeg mange som sier at de sitter igjen med en følelse av at Christoffers synliggjorte skjebne representerer et slags vendepunkt i bevisstheten om hva barn kan bli utsatt for – i sine egne hjem.

Nok kunnskap, for lite kompetanse

Men dessverre har det skjedd svært lite på overordnet politisk nivå som minner om et vendepunkt når det gjelder å styrke barns rettssikkerhet i Norge. Barnevernloven fikk en tilleggsbestemmelse (§ 4.1) i 2013 som gir barna mulighet og anledning (ingen rett) til større medvirkning overfor barnevernet. I 2010 ble det gjeninnført obligatoriske åstedsundersøkelser ved plutselig barnedød – etter 19 år med utredninger.

I realiteten har det dessverre skjedd svært lite.

Jon Gangdal, forfatter og foredragsholder

Utover dette er det ikke vedtatt noen lovendringer som kan styrke barns rettslige stilling her i landet. I stedet settes det ned utvalg etter utvalg som skal lage nye utredninger. Mange av dem slår inn åpne dører. Det finnes nok kunnskap om vold og overgrep mot barn. Problemet er at kunnskapene og erfaringene ikke er omgjort til kompetanse – fordi de ikke deles i det daglige arbeidet. Årsaken er at altfor mange i hjelpeapparatet fortsatt sitter med nesa i sin egen profesjonsbestemte og misforståtte taushetsplikt.

Noen hevder at det er tilstrekkelig med de rettighetene barn faktisk har gjennom inkorporeringen av FNs barnekonvensjon. Men hvor mange bruker disse bestemmelsene som rettesnor i det daglige arbeidet?

Lover uten rettigheter

Det er gått over fem år siden det såkalte Flatø-utvalget leverte sin utredning om «Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge» (NOU 2009: 22).

Den viktigste lovendringen utvalget foreslo, var å omgjøre Lov om barneverntjenester (barnevernloven) til en rettighetslov. Det vil si å gjøre barna til et eget rettssubjekt. Slik loven nå er formulert og fungerer, regulerer den ikke barnas rettigheter, men barnevernets plikter.

Barneloven er heller ingen rettighetslov for barn. Bortsett fra § 42 om samværsrett, regulerer barneloven (hvis fulle navne er Lov om barn og foreldre) først og fremst foreldrenes plikter og rettigheter overfor barna. Mange kaller barneloven for foreldreloven.

Hindrer samhandling

Et annet viktig område som Flatø-utvalget vurderte, var lovbestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Utvalget kom den gang til at lovverket var greit nok, men at praktiseringen hindrer samhandling mellom offentlige instanser.

Et av forslagene var å organisere hjelpeapparatet slik at det var «én dør inn», og hvor en internt kunne danne seg et felles bilde av barnets situasjon. Noe av dette har en de siste årene fått til gjennom Barnehusene og Familiehusene – der disse finnes. Det burde være en enkel sak å lovfeste både deres eksistens og samhandlende arbeidsmåter.

Fremdeles diskuteres Christoffer-saken aktivt i faglige fora.

Jon Gangdal, forfatter og foredragsholder

Flere tidligere utvalg har foreslått at det bør opprettes en egen familiedomstol som kan behandle både barneloven og barnevernloven. Dagens praksis der saker etter barneloven fremmes i tingretten, og saker etter barnevernloven behandles av fylkesnemndene, er etter manges oppfatning tungvint fordi sakene ofte griper inn i hverandre.

Nye utredninger

Nå skal både barnevernloven og familiedomstolen utredes en gang til. Det nye utvalget vil avgi sin innstilling i august 2016. Samtidig fortsetter Lovavdelingen i Justisdepartementet sitt langdryge arbeid med å utrede taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.

De nye utredningene er alle nevnt den nye «Tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom» som ble lansert av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i november i 2014 forbindelse med 25-årsjubileet for FNs barnekonvensjon. Tiltaksplanen heter «En god barndom varer livet ut».

Her er det mye god vilje til å gjøre noe. Men selv om flere av kapitlene også prisverdig tar utgangspunkt i FNs barnekonvensjon, er de fleste tiltakene sydd over gammel lest: Kommunene skal styrke, bedre, utvide, forenkle, videreføre, tydeliggjøre, evaluere etc. etc. allerede eksisterende tiltak.

Barndommen går fort

Bortsett fra en bevilgning på 200 millioner kroner for 2015 (pluss 180 millioner fra i fjor) som skal styrke «kommunenes forebyggende helsearbeid og tjenestenes arbeid med voldsproblematikk» følger det heller ingen vesentlige budsjettposter med noen av de andre tiltakene.

I dag ville Christoffer vært myndig og med full bestemmelsesrett over sitt eget liv.

Jon Gangdal, forfatter og foredragsholder

Det aller siste tiltaket fra regjeringen er å nedsette en ekspertgruppe som skal granske politiets arbeid med barnevoldssaker. Her finnes det også enormt med kunnskap allerede. Men kanskje gir en ny utredning en ny god grunn til å utsette mer grunnleggende grep også på dette området?

I gamle dager pleide en å si om gjerrige og tafatte bønder: «Mens gresset gror, dør kua.» Jeg fristes dessverre til å hevde en variant av dette: «Mens politikerne utreder, dør barna.»

Spar våre mest utsatte barn for flere utredninger. Det de trenger er handling. Barndommen er kort. En dårlig barndom varer også livet ut.