NRK Meny
Kronikk

Pasienten som lege

Internett gir pasienter stadig mer kunnskap om sin egen sykdom. Vi bør la pasienter medisinere seg selv og la dem ta ansvar for sin egen behandling.

stethoscope on laptop

Medisinsk kunnskap ligger lett tilgjengelig på nettet, og velinformerte pasienter kan selv ta seg av medisinering, mener kronikkforfatterne. (Illustrasjonsfoto)

«Jeg har mange pasienter som vet mer om sin egen sykdom enn det jeg gjør», sier mange fastleger. Årsaken er at internett dramatisk har forbedret tilfanget av informasjon.

Pasientene kan ikke bare hente fram generell informasjon om sin sykdom og medisinene de tar, men også laste ned fagartikler. Samtidig kan de organisere seg i Facebookgrupper, der en kan utveksle informasjon med andre i samme situasjon. Da skal vi ikke bli forundret over at pasienten etter hvert vet langt mer om sin sykdom enn legen.

Mer kunnskap – mer ansvar

En naturlig og riktig konsekvens av dette er at legen overlater deler av behandlingsansvaret til pasienten. Er det ikke fornuftig at den som vet mest om sykdommen også får større grad av ansvar for sin behandling?

For eksempel kunne en tenke seg at pasienten fikk anledning til selv å bestemme dosering, gjerne også valg av medisintyper. Dette gjelder i overveiende grad pasienter med kroniske sykdommer. Disse sykdommene varer kanskje livet ut, og gir per definisjon ingen endelig helbredelse.

For eksempel kunne en tenke seg at pasienten fikk anledning til selv å bestemme dosering, gjerne også valg av medisintyper.

For mange pasienter vil et slikt system være fleksibelt og effektivt. Det vil også ansvarliggjøre pasienten. Istedenfor å overlate alle avgjørelser til legen vil det gjøre at pasienten selv må vurdere fordeler og ulemper med forskjellige medisiner og forskjellige doser, og for eksempel balansere mellom virkning og bivirkning.

Men saken har også en annen og ikke mindre viktig side. Et system med selvbehandling for kronikere vil kunne bety store innsparinger og effektivitetsgevinster for samfunnet. Ressurser kan frigjøres og komme til bedre anvendelse andre steder i Helse-Norge.

Uvante roller

Selvfølgelig vildet komme protester. Det fikk en også da bankene lot kundene foreta transaksjonene selv på nett og da flyselskapene overlot til passasjerene å bestille billetter. Men selv om det nå gjelder liv og helse er det kanskje ikke så veldig annerledes. Det er mulig å bygge inn mange automatiske sikkerhetsmekanismer i et slikt system.

For mange pasienter ville et slikt system være fleksibelt og effektivt.

Pasientens rett til å skrive ut resepter kan begrenses til medisiner som er relevante for sykdommen. På nett kan vi også kontrollere at pasienten er informert om bivirkningene. Om en vil kan systemet også informere legen, for eksempel når pasienten skifter medisin. Effektivt og fornuftig.

Kan gi betydelig innsparing

Kan vi virkelig overlate til den jevne pasient å ta slike beslutninger? Hva med dem som ikke behersker nettet, demente og andre grupper? Selvfølgelig vil et slikt opplegg ikke passe for alle.

Det kan løses ved at legen kan beslutte hvilke kronikere som kan få et slikt ansvar. Fastlegen kjenner jo pasientene sine, og det burde ikke være noen tusenkunst å gi et lite selvbehandlingskurs med påfølgende «selvbehandlingsautorisasjon». Slike kurs kan gis digitalt, med minimum kostnader.

Selvbehandling vil ikke bare ansvarliggjøre pasienten men også kunne spare inn betydelige beløp for helsevesenet.

Det dreier seg, i alle fall i første omgang, ikke om diagnostisering (selv om TV-program i beste sendetid mer enn antyder at legmenn noen ganger kan være på høyde med de diagnostiske kvalifikasjonene til fagfolk). Men å delegere ansvaret for deler av behandlingen har åpenbare fordeler.

Et innslag av selvbehandling vil ikke bare ansvarliggjøre pasienten, men også kunne spare inn betydelige beløp for helsevesenet. Effekten av økt folkeopplysning via internett må vel på et eller annet tidspunkt tas ut. Hvorfor ikke nå?