I forrige ukas NRK Debatten, talte Siv Jensen varmt og engasjerende om nødvendigheten av å behandle pasienter som «kunder». Hennes debattmakker, Erna Solberg, avsto klokelig fra å kommentere denne analogibruken. For analogien og dens bruk er massivt misvisende i forhold til mennesker med sykdomsrelaterte lidelser med behov for helsehjelp. Verre er det imidlertid at den er direkte farlig å ta i bruk i helsetjenestesammenheng, og det av flere grunner.
Se den aktuelle episoden av Debatten i videoen under.
Debatten
Pasient, klient, bruker eller kunde?
For det første favner ikke ordet ’kunde’ det som er det essensielle i begrepet ’pasient’, nemlig at det har noe å gjøre med lidelse. Som Erlend Hem, redaktør i Tidsskrift for den norske legeforening, med rette minner om i siste nummer: «Ordet pasient går tilbake til et latinsk ord, patiens, som bl.a. hadde betydningen ’som lider’ eller ’lidende’»
Det kan godt være at det er en lidelse å stå i kundekø på REMA eller IKEA, men da snakker vi om former for lidelse av en helt annen type enn de sykdom-relaterte lidelser mennesker oppsøker helsetjenesten for å få bukt med. Dessverre er også vår helsetjeneste belemret med køer, men i motsetning til kundene som står i kø foran kassene på REMA og IKEA, står ikke pasienter i kø for å betale for en vare de har kjøpt. De står i kø for å få hjelp til å løse et helseproblem.
Kundebegrepet er i denne sammenheng rett og slett ubrukelig. Som påpekt av Målfrid Frahm Jensen, selv pasient med en kronisk lidelse, i en kommentar til Hems artikkel: «Når jeg må benytte meg av helsehjelp fordi jeg har fått en sykdom, som jeg i utgangspunktet ikke vil ha, vil jeg ikke bli kalt kunde. Og jeg har heller ikke alltid rett».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Bøttevis av dokumentasjon
Jensens poeng i denne ukas TV-debatt var angivelig at innføringen av kundebegrepet vil bidra til å få oppmerksomhet på pasienters rett til selv å bestemme, både hvor de skal behandles, hvem som skal behandle dem og hva slags behandling som skal gis. Hun lovet også at en kundeorientering, kombinert med større satsing på private helsetjenester og opprusting av den offentlige helsetjenesten vil gjøre slutt på helsekøene.
Meg bekjent finnes det ikke undersøkelser fra noe land som dokumenterer at det er hold i slike lovnader. Tvert i mot finnes det bøttevis av dokumentasjon på at en dreining av helsetjenesten i kundeorientert retning vil føre til en ytterligere fordyring av den, og uten at dette vil føre til noen reduksjon av helsekøene. Som påpekt av Hem:
Når det gjelder betegnelsen «kunde», vil mange finne det uheldig å bruke handelstermer for å beskrive forholdet mellom legen og den som søker legens hjelp. Slik ordbruk innebærer at legen er tilbyder og at pasienten bestiller tjenester. Dette kan være problematisk, for eksempel når folk søker lege fordi de vil ha antibiotika, vanedannende legemidler, sykemelding eller selvbestemt keisersnitt. Kundemetaforen er uheldig fordi det trekker medisinen i retning av rendyrket økonomi …
Hva er Jensens forklaring?
Siv Jensen skylder oss velgere en forklaring på hvordan en kundeorientert medisin og helsetjeneste vil gjøre slutt på helsekøene. I tillegg skylder hun oss en forklaring på hvordan kundebegrepet lar seg forene med helsetjenestens barmhjertighets- og omsorgsorienterte verdigrunnlag.
Helsetjenesteaksjonen, som både Jensen og Solberg angivelig støtter, representerer ikke bare et opprør mot innføringen av New Public Management som styrings-filosofi i helsetjenesten, men også mot den økonomistiske dreining av helestjenesten som foretaksmodellen har forårsaket.
Den representerer et opprør mot den raseringen av helsetjenestens verdigrunnlag som denne styringsfilosofien og foretaksmodellen har medført. På bakgrunn av de positive kommentarer både Jensen og Solberg har uttrykt om aksjonen, er det uforståelig at Jensen nå tar til orde for en ytterligere dreining av helsetjenesten i økonomistisk retning.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Stiller Solberg seg bak Jensen?
Også Erna Solberg, som med stor sannsynlighet blir vår neste statsminister, skylder å opplyse velgerne om hun virkelig stiller seg bak Jensens ønske om å kundeorientere våre helsetjenester.
I Norge er det med unntak for alkohol, tobakk og sigaretter tillatt å reklamere for de fleste varer. I tillegg er det forbudt med reklame for legemidler og helsetjenester i annet enn profesjonelle fora. Sistnevnte forbud gir grunn til å spørre Jensen om hun parallelt med innføringen av kundebegrepet i helsetjenesten også vil arbeide for å oppheve dette forbud.
En slik opphevelse synes å følge naturlig av en innføring av kundebegrepet i denne sammenheng, og vil ganske sikkert komme til å glede og tjene legemiddelindustrien. Spørsmålet er imidlertid om et slikt frislipp også vil komme til å tjene de som oppsøker helsetjenesten for sine lidelser. Og til sist: Hvem skal påta seg ansvaret for eventuelle feilkjøp fra helsetjenestens varebeholdning. Det er viktig at Jensen og Solberg også gir til kjenne sine syn på disse vitale spørsmål.
