Hopp til innhold
Kommentar

Partilederen går. Partiet må gå i seg selv

Selv om partiledelsen prøver å avdramatisere den brå avgangen til Une Bastholm, kommer de grunnleggende problemene i partiet tydeligere fram i lyset.

Une Bastholm

Une Bastholm har vært leder for MDG siden 2020, men er nå ferdig i jobben.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Det er blitt en slags sannhet at det alltid kommer en politisk bombe under Arendalsuka.

Det var her meningsmålingene snudde da alle trodde Jonas Gahr Støre skulle bli statsminister i 2017, og det var her Senterpartiets kollaps for alvor startet i fjorårets valgkamp. At vi i år skulle få en partilederavgang i Pollen i Arendal, var det nok ingen som forutså.

Og slett ikke at det skulle skje i partiet som for tre måneder siden gjenvalgte sin populære partileder.

En tydelig beveget Une Bastholm begrunner avgangen med at hun «mangler tid og energi». At det er krevende å kombinere småbarnsliv og toppolitikk, er det heller ingen som betviler.

Men både timingen og den krevende situasjonen MDG befinner seg i, gjør at underliggende konflikter og maktkamp kan komme opp i tomrommet etter Bastholm.

Det blir ikke bedre av at partiet har lav troverdighet på alle andre politikkområder enn klima og miljø

For det er ikke bare den avtroppende partilederen som mangler energi. Stemningen i MDG kan i beste fall beskrives som mutt etter fjorårets valgnederlag.

For dette var valget MDG skulle vinne på walkover. Partiet hadde ligget stabilt over sperregrensen i lang tid, og FNs klimarapport ga klimasaken ny aktualitet inn i valgkampen.

Mange av partiets toppkandidater hadde mer eller mindre pakket kofferten og sett for seg en tilværelse på Stortinget. Likevel klarte ikke partiet å kare seg over 4 prosent. For Bastholm som partileder ble dette et stort personlig nederlag.

Partiets egen evaluering var nådeløs. Vi ble for «krasse, kompromissløse, umodne og ensporede», lød den sjeldent ærlige dommen, ført i pennen av nestleder Arild Hermstad.

Ekstra salt i såret må det ha vært at velgerundersøkelsen viste at klima og miljø var den desidert viktigste saken for velgerne. Heller ikke når ballen lå klar på straffemerket, klarte partiet å sette den i mål.

Det er vanskelig å tolke annerledes enn at velgerne er opptatt av klima, men de har ikke tilstrekkelig tro på at MDG har den beste politikken. Det blir ikke bedre av at partiet har lav troverdighet på alle andre politikkområder enn klima og miljø.

Det burde gi grunnlag for en solid sjelegransking. Hva slags parti skal MDG være? Og for hvem?

Det har lenge blitt murret om at en sentral krets i partiet har for mye makt

Flere konflikter har lenge ulmet under overflaten. Det ene handler om partiet skal spisse seg og være et ensaksparti for klima, eller om man skal bredde seg mer ut.

Det andre handler om hvor krasse og konfronterende de skal være, og i hvilken grad man skal heve den moralske pekefingeren mot folk som kjører bil, spiser kjøtt og flyr til Syden.

I tillegg ser vi konturene av både by og land-konflikt, der noen opplever at MDG er et urbant storbyparti uten relevans for folk i distriktene, og en generasjonskløft. Mange av dem som bygde opp MDG som et litt idealistisk hippieparti har sett med en viss skepsis på de unge og kompromissløse i partiet.

For å gjøre det ytterligere komplisert har det vært store utskiftninger både blant rådgivere og politikere. Det har lenge blitt murret om at en sentral krets i partiet har for mye makt.

I tillegg lider partiet av at klimasaken har kommet litt i skyggen av krig og andre økonomiske kriser. Det er ikke et særnorsk fenomen. I Sverige sliter MDGs søsterparti med å komme over sperregrensen når svenskene i høst går til stemmeurnene.

Une Bastholms personlige egenskaper har vært en styrke for å samle det fortsatt unge og umodne partiet. Hennes vennlige og diplomatiske vesen er respektert langt utenfor partiets rekker.

Nå blir den langt mer omstridte Lan Marie Berg den som leder partiets arbeid på Stortinget, som ny parlamentarisk leder. Fra Oslo-politikken er hun kjent for en langt mer konfronterende stil enn Bastholm.

Alle partier i motgang vet at det alltids kan bli verre

Det er åpenbart lagt et løp for at partiets nestleder Arild Hermstad skal rykke opp til å bli ny partileder. Hermstad har lenge vært en slags supervikar og altmuligmann i partiet. Han har rykket inn som erstatter både som partileder og byråd i Oslo, og er blitt en erfaren og sterk debattant. To ganger har han toppet listen for partiet i Hordaland, uten å komme inn på Stortinget.

Nettopp det at han ikke sitter på Stortinget, kan bli et problem for både ham og partiet. Det er krevende å få både autoritet, oversikt og ikke minst oppmerksomhet som partileder når man ikke er en del av det daglige jobbingen i nasjonalforsamlingen.

Hermstad er like fullt soleklar favoritt som ny partileder, og det er uklart om noen vil utfordre ham. Det vanskelig å få øye på noen åpenbare motkandidater, men inntrykket av at det er lagt et løp for Hermstad, er neppe bare populært blant hans kritikere.

Et spørsmål som vil melde seg er om Hermstad har det som skal til for å holde partiet samlet, og få tilbake den gløden og entusiasmen partiet sårt trenger.

Alle partier i motgang vet at det alltids kan bli verre.

For om MDG heller ikke denne gang fikk sitt store nasjonale gjennombrudd, så sitter de om ikke annet med makten i mange store norske byer. Gitt dagens situasjon er det slett ingen selvfølge etter neste års lokalvalg.