På ville Vyer

Stakkars NSB. Nå ble det ikke bare bråk. Nå koker internett over med kjefting og irritert debatt. For det er slik at det norske folks forhold til NSB er som et litt slitent, men kjærlig ekteskap.

Det krangles og kjeftes, men likevel med en tro på at den gamle og ærverdige institusjonen er bedre enn sine mange forsinkelser, sine dårlige seter, sprekere enn sine mange år og mer appetittvekkende enn sin tørre pizza, sine dyre billetter og sine mange nedlagte stasjoner.

Det blir veldig dyrt. 280 millioner kroner koster et nytt navn, ny logo, nye uniformer, nye skilt og ny farge på tog og buss og bybiler også. At det skal lønne seg, på sikt, har sikkert noen regnet på.

NSB har satt sin egen identitet på spill. Men jeg skjønner hva de ansvarlige tenker. De vil strømlinjeforme selskapet sitt. Gjøre tog og buss til ett tydelig selskap. Et selskap som skal vinne kampen om oss kunder når vi kjøper våre billetter på nettet. I tillegg er dette selskapets grønne skifte, når de tradisjonelle røde lokomotivene og jernbanevognene nå skal males grønt og grått.

Og det som virkelig skal få oss på gli, det er altså navnet Vy.

NSB mener selv at de har valgt navnet fordi det betyr utsikt eller visjon. Det tror jeg ikke et sekund på. Jeg er nesten helt sikker på at navnet ble til på en tegneblokk.

Designere som tegnet stiliserte jernbanelinjer og bussveier i et kupert norsk landskap, og plutselig var det en V der, og så kom det en liten y. Dermed kom antageligvis logo og navn i ett. Et navn nesten ingen forbinder med noe som helst.

NSB ber nå sin egen generalforsamling – altså samferdselsministeren – om tillatelse til å skrote et gammelt navn og den vakre gamle logoen, til fordel for et tomt navn som kan fylles med nytt innhold.

Det er som å skru klokka tilbake til 1883 og Norges Statsbaners fødselsår. NSB bandt Norge sammen med skinner over Dovrefjell, langs kysten og mellom Oslo og Bergen.

NSB er for lengst blitt en skinnesang i vår bevissthet. Selv var jeg tidlig en ekte trainspotter. Jeg benyttet enhver tur ut av den togfrie hjembygda mi, til å finne en overgang der NSB kunne hilse meg med tung takt og et hissige fløyt. Og så finnes det selvfølgelig mange tilfeller av søt musikk som er oppstått i NSBs vogner. Som i Kari Bremnes' «Togsang»:

Så møtte de hverandre / I en sliten rød kupé.

Og reiste enda lenger enn du kan med NSB.

Nå skal NSB konkurrere med andre togselskap. Det betyr at en dag, på Kristiansand stasjon, kan jeg velge mellom Vy eller Sørtoget.

Jeg vet ikke hva jeg velger. Sannsynligvis det toget som har rykte på seg for å holde ruta.

Det som skjer akkurat nå, i dette øyeblikket, er at det går opp for oss at til tross for de tørre pizzaene, den lunkne kaffen og de dyre billettene er vi glad i NSB. Som et gammelt ektepar har vi godtatt mye rart, men når Vy nå melder seg på som vår nye reisepartner, kommer spørsmålene:

Hvorfor går det ikke raskere å ta toget nå, enn det gjorde på sekstitallet? Hvorfor er gjennomsnittsfarten på mange strekninger seksti km i timen? Hvorfor i all verden koster Oslo-Finse-Oslo 6490,- kroner for fem miniprisbilletter kjøpt to måneder før avreise? Hvorfor erstattes toget stadig av en langt mindre komfortabel buss?

Vi kommer nok til å venne oss til Vy, men om vi forblir trofaste – det er neimen ikke sikkert.