«Familiepartiet» Kristelig folkeparti vil nå forby alle tilbud til barnløse som ikke kan lage barn med egne sæd- og eggceller. De som ikke kan, får seile sin egen sjø.
Det er grunnleggende bra at folk får barn. De aller, aller fleste barn i Norge kommer til verden på tradisjonell måte. Noen familier får hjelp. Assistert befruktning skaper nye liv og stor glede i mange familier. Det er absolutt ingenting som tilsier at disse barna har noen dårligere oppvekst enn andre barn.
Forslaget vitner om liten empati med ufrivillig barnløse, og gir et negativt signal til alle barn som ikke vokser opp hos sine genetiske foreldre om at deres familier er mindreverdige.
Arbeiderpartiet har stikk motsatt holdning: Alle barn er velkomne. Familier er forskjellige, men kan ikke graderes basert på genetikk.
FØLG DEBATTEN:
«Tore på sporet»
Krf-politikeren Øyvind Håbrekke bruker programmet «Tore på sporet» for å begrunne partiets motstand mot sæddonasjon. I programmet gjenforenes voksne med sine biologiske slektninger. At mange har et slikt ønske, er forståelig. Det er en av grunnene til at norsk lov i dag gir barn født med assistert befruktning rett til å kjenne identiteten til sædgiver når de fyller 18.
Men å sette likhetstegn mellom sædcellen og «far», slik Krf gjør, blir helt feil. Barn som kommer til verden gjennom sæddonasjon har foreldre. Gener gjør ingen til far. Eller mor. Å være foreldre handler om mange ting: Om slektskap, ja, men også om tilhørighet og omsorgsevne – om å trøste, klemme, synge nattsanger, hjelpe til med leksene, smøre matpakke, holde konfirmasjons- og bryllupstale og tusen andre ting.
Ingen barn født ved sæddonasjon er reelt i tvil om hvem foreldrene deres er, men de kan selvsagt være nysgjerrige på sitt genetiske opphav. Biologi betyr noe, men ikke alt. Det finnes også barn som skulle ønske de ikke visste hvem de biologiske foreldre var.
Hva er alternativet?
Sæddonasjon har vært et tilbud til barnløse i Norge siden krigen. Det er tillatt og ukontroversielt i alle land det er naturlig å sammenligne Norge med. Krfs forslag vil først og fremst ramme dem som ikke har økonomi til å reise til utlandet for behandling. Det er basert på en illusjon om at det er mulig å ha kontroll med hvordan folk reproduserer. Som om det ikke finnes alternativer. Sæd er ikke et knapphetsgode.
Apropos alternativer: Den eneste muligheten Krf tilbyr gifte lesbiske par er «naturmetoden», dvs. å ha samleie med en mann de ikke er gift med. At «moralpartiet» Krf skriver ut resept på utroskap, er overraskende, for å si det forsiktig.
Hva med adopsjon?
Hvor bærer egentlig Krfs resonnement om at det er avgjørende at barn vokser opp med sine genetiske foreldre? Vil partiet avvikle adopsjon og andre ordninger som gir barn trygg oppvekst hos andre?
I fjor tok partiet faktisk et skritt i den retning. Krf foreslo å fjerne enslige og homofiles rett til adopsjon. Det er et forslag som undergraver prinsippet om «barnets beste». For hvordan er det best for barnet at homofile fosterforeldre, nærstående eller andre kvalifiserte ikke en gang blir vurdert som adoptivforeldre?
Krfs mest kuriøse argument mot sæddonasjon er at menn «stikker av fra ansvaret». Hvilke menn er det Krf snakker om? De infertile mennene som søker hjelp? Eller menn som donerer sæd for å gi andre mulighet til å få barn de ellers ikke ville fått? Etter mitt syn opptrer begge disse partene «ansvarlig». Å sammenligne dem med menn som «stikker av fra ansvaret» er å gjøre dem grov urett.
Gammeldags og urettferdig
Det er ca. 40.000 ufrivillig barnløse i Norge. De har i dag ikke et godt nok tilbud. Arbeiderpartiet ønsker å gå i stikk motsatt retning av Krf. Eggdonasjon er ikke prinsipielt forskjellig fra sæddonasjon. I dag finnes det ingen tilbud i Norge til infertile kvinner. Derfor reiser svært mange par til våre naboland for å forsøke å oppnå drømmen om å få barn.
Vi er det eneste landet i Norden som har et slikt forbud. På dette punktet er Bioteknologiloven gammeldags og urettferdig.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
En barneminister fra Krf?
Dersom Krf på nytt kommer i regjering, er det (av mange grunner) grunn til å frykte at de overtar Barne- og likestillingsdepartementet, som de styrte i de tre siste borgerlige regjeringene og som partileder Hareide har erklært som et prioritert departement. Jeg tror – oppriktig – at Krf er opptatt av barnefamilier.
Men omsorgen strekker seg dessverre kun til dem som får barn etter «naturmetoden». Det må være et tankekors for partiets potensielle samarbeidspartnere at disse holdningene vil dominere barne-, familie- og likestillingspolitikken i en eventuell ny regjering.
For hvilken «valgfrihet» er det Krf gir ufrivillig barnløse? Hva bunner motstanden mot sæddonasjon egentlig i? Hva er problemet med disse barna og foreldrene deres?
