Vi mennesker trenger ord om oss selv som gir oss identitet og en forståelse av hvem vi er, en følelse av tilhørighet. Ord for hvilken livsfase eller alder vi er i, er eksempler på dette. Vi er barn, og så blir vi tenåringer og ungdom, og så blir vi voksne. Men så kommer en livsfase som ikke har noe navn.
Jeg er i den livsfasen nå, og jeg nekter å slå meg til ro med ikke å kunne kalle meg noe som alle vet hva er. Jeg nekter å akseptere den navnløsheten som begynte å sige innover meg da jeg fylte 50, og som traff meg med voldsom styrke da jeg rundet 60.
Jeg var blitt noe som kanskje kunnes kalles «eldre», «endelig voksen», «den tredje alder» osv. Det er en famling med ord som bare gir en følelse av å prøve å snakke bort at vi ikke er unge lenger. Så her trengs det nye ord.
Det trengs et ord for denne livsfasen, tilsvarende barndom, ungdom, tenårene. Og det trengs et ord for dem som er i denne livsfasen, tilsvarende barn, ungdom, tenåring.
Tenåring
Siden dette handler om å ha levd en stund, kan vi jo gå til historien. Tilbake til den gang det ikke fantes ungdom eller tenåringer. Man var barn, så ble man konfirmert, og da var man voksen og begynte å jobbe. Men så skjedde det noe en gang på 50-tallet.
Vi fikk ord for en livsfase og personene som var i den. Du slutter å være barn og blir noe annet. Dette «annet» henger blant annet sammen med endringer i kroppen og med vår forstand. Vi blir i stand til å lage barn, ikke bare være barn. Og vi blir i stand til å forstå livet vårt på en annen måte enn før. Ordet tenåring har visstnok eksistert siden 1700 tallet, men det var først på 50-tallet, med fremveksten av en ungdomskultur, at tenåringen oppsto som befolkningsgruppe.
Det er dette som må skje også med den livsfasen vi går inn i etter fylte 50. Vi må skape en ny livsfase og en ny type mennesker. Vi må finne nye ord som kanskje høres dumme og rare ut til å begynne med, men som kan fylles med mening og gli naturlig inn i språket. Så la meg presentere dere for seniåringen, en person som har kommet i den alderen vi kaller seniårene.
Seniåring
Seniåringen er som det ligger i ordet senior i livet. Det betyr ikke bare at de har levd lenger enn en person i 40- eller 30-årene.
Seniåringen har vært gjennom voksenlivets Big 5: arbeidsliv, barn, samliv og samlivsbrudd, voksne barn og barnebarn, foreldres død. Om ikke alle har konkrete egne erfaringer med alle fem, så har de venner og arbeidskolleger som har det, slik at temaene og erfaringene er til stede i dagliglivets mange små og store samtaler. Seniåringen har med andre ord et komplett sett av erfaringer med livets store endringer.
De siste tiårene har det også skjedd endringer i befolkningen som har skapt denne nye alderen. Et par stikkord er økt levealder og betydelig bedret økonomi og helse for oss over 50. Når barna flytter hjemmefra har seniåringen dermed både frihet, krefter og økonomi til å bruke disse erfaringene til å gjøre nye ting, og strekke seg etter nye mål med en helt annen ballast enn i tidligere livsfaser.
Livsfasens egenart
Det viktige her er at seniårene handler om noe mer enn bare ikke å være like ung som før. Det er en livsfase med sin egenart, sitt unike innhold, på samme måte som barndommen, tenårene og ung voksen alder der vi etablerer oss i arbeidslivet og stifter familie.
I tillegg til livets «Big five» kommer kroppslige endringer som er minst like dramatisk som i puberteten. Bare at nå er det kvinnen som gjennomgår disse endringene, med mannen som medpassasjer. Og jeg har hørt kvinner si at de opplever en enorm styrke etter å ha gjennomgått overgangsalderen, også seksuelt. For mannen blir utfordringen kanskje om han klarer å henge med, og hvordan han håndterer de endringene som også skjer med hans egen kropp.
TV-serien Girls gir noen herlige bilder på livet som seniåring. Som i åpningsscenen der Hannas foreldre meddeler henne at de kutter pengetilførselen. Det blir som å kutte navlestrengen nok en gang, så herlig frigjørende. I hvert fall for foreldrene.
Ingen vil bli ung igjen
På Hannas snublende vei videre følger vi henne til gynekologen. Når hun legger all sin diffuse sykdomsangst og ungdommelige usikkerhet på benken utbryter den eldre kvinnen «God, what I would give to never be 24 again». Og det er saken. Alle vil beholde ungdommen så lenge som mulig, men ingen vil egentlig bli ung igjen.
Verden trenger at vi forstår dette. At så lenge folk på 50 pluss prøver å klamre seg til ungdommen har de tapt. Og tapere vil ingen vil ha.
Verden går glipp av erfaring og kreativitet som trengs for å løse alle de enorme utfordringene som ligger foran oss. Klimakrise. Massemigrasjon. For bare å nevne et par ting. Vi trenger alle de menneskeressursene vi har.
Derfor trenger vi ord som handler om noe annet enn å forskjønne at vi ikke er unge lenger. Ord som forteller oss hva vi har oppnådd, hva vi har blitt og hva vi kan utrette.
Så ønsk seniåringen velkommen. Vår tid er nå.
