Rapporten viser at vi har kommet mye lenger i arbeidet med å kutte utslipp enn vi hadde for åtte år siden, da den forrige hovedrapporten fra FNs klimapanel ble sluppet.
En hovedrapport fra klimapanelet består av fire delrapporter. De to de første rapportene hadde nedslående konklusjoner: Første del viste blant annet at klimaendringene øker raskere enn tidligere antatt, og del to viste at klimaendringer truer livsgrunnlaget vårt.
Delrapport tre viser at aldri før har så mange gjort så mye for å redusere utslippene: Nesten alle verdens land har nå en aktiv klimapolitikk, og mange har svært omfattende pakker av virkemidler. Selv om det er mye å glede seg over, og mange land har kuttet utslippene sine betydelig, så vokser utslippene globalt sett.
Det ser også ut til at Parisavtalen, som ikke er bindende, virker bedre enn mange fryktet da den ble vedtatt i 2015. Med det er altfor tidlig å felle noen endelig dom. Land konkurrerer i økende grad om å lage den beste klimapolitikken. Selv om 1,5-gradersmålet er krevende å nå, virker det som om avtalen bidrar til at flere land gjør mer.
Samtidig er Parisavtalen bare er ett av mange internasjonale samarbeidsinitiativer og mange internasjonale fora bidrar til å utvikle klimapolitikk. For eksempel bidrar ozonlagssamarbeidet til å fremme klimatiltak. Det er også flere eksempler på sektorspesifikt samarbeid, for eksempel knyttet til skog.
Dessuten er det er ikke lenger bare land som samarbeider, det er også veletablerte internasjonale nettverk både mellom byer og bedrifter.
Klimapolitikken får faktisk ned utslippene. Fordi mange land har satt en pris på utslipp, og fordi vi har støttet og pålagt bruk av fornybar energi og energieffektivisering, så er utslippene lavere enn de ellers ville vært. De fleste land benytter mange ulike virkemidler for å redusere utslippene. Dermed er det vanskelig å regne ut hvor mye hvert enkelt tiltak betyr.
Heldigvis har kostnadene med å redusere utslippene sunket. For eksempel er solenergi hele 85 prosent billigere enn i 2010 mens vindkraft er 55 prosent billigere. Kostnadene vil antakelig fortsette å falle.
Ifølge rapporten kan vi halvere utslippene fra 2019-nivå fram til 2030 til en kostnad på under 100 dollar per tonn CO₂. Altså ikke mye mer enn dagens kvotepris i EU.
Hvis man bare ser på kostnadssiden, vil slike tiltak redusere globalt BNP mellom 1,3 og 2,7 prosent i 2050. Samtidig konkluderer rapporten med at de økonomiske gevinstene ved å nå 2-gradersmålet er høyere enn kostnadene med å skulle håndtere de klimaendringene vi unngår.
Men det er ingen grunn til å hvile på laurbærene. Innsatsen må forsterkes. Selv om veksttakten i klimagassutslippene har gått ned det siste tiåret, har utslippene aldri vært høyere. Uten styrking av dagens klimapolitikk, kan gjennomsnittstemperaturen globalt bli mellom 2,2 og 3,5 grader høyere i 2100.
Det vil ikke være mulig å holde 1,5-gradersmålet uten at vi umiddelbart setter i verk flere og mer effektive tiltak for å redusere utslippene. Å holde oppvarmingen under 1,5 grader krever en halvering av de globale CO₂-utslippene innen 2030. Kuttene må økes år for år, og de må være vedvarende.
For å klare dette må bruken av fossil energi kuttes substansielt, bruken av fornybar energi og elektrifisering av transport må øke, og utslipp fra alle sektorer må reduseres. Vi må også bruke mindre materialer, og de materialene vi bruker må kreve mindre energi å produsere. I tillegg må vi antagelig fjerne CO₂ fra atmosfæren.
Dessuten må mer midler kanaliseres til å bøte på negative effekter av klimaendringer. Finansieringen av tiltak for tilpasning og utslippsreduksjoner i u-land er dessverre langt lavere enn hva som trengs for å nå mål om å kutte utslippene.
Det er særlig de fattige landene som mangler finansiering til klimatilpasning, og det er nettopp disse landene som rammes hardest av dramatiske værhendelser. Å bøte på dette vil kreve et felles internasjonalt løft fra de velstående landenes side, og sterke politiske signaler for å mobilisere kapitalmarkedene.
Det er mange grunner til at selv rimelige klimatiltak ikke blir gjennomført. Bedrifter som berøres, kan ha stor politisk makt. Andre ganger protesterer folk som må legge om livsstilen.
Derfor er det viktig at beslutningstakere passer på at bedrifter og folk ser fordeler med klimaomstillingen og slutter opp om tiltakene. Det er mye vi ennå ikke vet om hvordan dette kan gjøres, men vi forskere trenger at land tester ut ulike tiltak og politiske beslutningsprosesser slik at vi kan få et bedre innblikk i hva som gir sosial aksept.
Første del av klimapanelets hovedrapport fjernet tvil om at klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet. Del to viste at konsekvensene av klimaendringene er så dramatiske at vi ikke vil kunne håndtere dem.
Heldigvis viser del tre at det er mulig å redusere omfanget av klimaendringene betraktelig. Det kommer til å bli svært krevende å holde 1,5-gradersmålet. Men dersom dette glipper så er ikke alt håp ute.
Alle utslippskutt teller og jo mindre global oppvarming vi opplever, desto bedre er det.
Kronikken er signert av:
Elin Lerum Boasson, CICERO og Universitetet i Oslo; Christa Clapp, CICERO Shades of Green AS; Snorre Kverndokk, Frischsenteret; Glen Peters, CICERO; Anders Hammer Strømman, NTNU og Jørgen Wettestad, Fridtjof Nansens Institutt.
Alle er medforfattere av del 3 av FNs klimapanels sjette hovedrapport.
