I nyttårshelgen har jeg ryddet i et dødsbo. Jeg er kommet gjennom den første sjenansen, man skal jo ikke snoke i andres ting. Vi er to som har begynt på det møysommelige arbeidet å sortere saker som en gang betydde noe for han som er død, men som ikke har samme verdi for oss som er igjen.
Hvor godt kjente vi ham egentlig? spør vi hverandre, mens vi veier den ene koppen mot den andre. Hva skal spares, hva skal kastes? Hvordan skal vi forstå verdien som ligger i hver ting? Skal vi sortere på kroneverdi, symbolkraft, lett-å-gi-bort, kjekk-å-ha?
Dagens i-landsproblem
Samtidig har jeg ryddet hjemme. Julegaver fra familie og venner skal flyttes fra stuebordet og inn i skap og skuffer. Ved inngangen til et nytt år i verdens rikeste land slår jeg fast at skuffene er fulle. Noe gammelt må ut for å få plass til det nye. Det er dagens i-landsproblem.
Da jeg var liten, fulgte tingene et fast vandringsmønster. Når moren min fikk et nytt, ildfast fat til jul, ga hun meg eller søsknene mine det gamle, det med sprekk i. Stort sett hadde vi en slags bruk for det. Men etter hvert som vi ble eldre og mer etablerte og prisen på en ildfast form virket stadig lavere, tok vi bare imot de gamle tingene for å hjelpe henne å bli kvitt dem. Moren min klarte ikke å kaste noe. Men det klarte vi. De gamle, oransje sleivene gikk rett i søppelkassa utenfor der hun bodde.
Når jeg rydder i dag, innser jeg at jeg ikke har noen å gi tingene videre til, noen som vil ha dem, eller som later som de vil ha dem. Jeg må selv kvitte meg med det jeg ikke vil beholde, kjøre det til Frelsesarmeen eller fyllinga. Med mindre jeg orker å pakke det ned og vente på loppemarkedssesongen.
Ting inn, ting ut. Ting som betyr noe, ting uten mening. Det ryddes i skap og skuffer over hele landet i disse vinterukene. Ideelle organisasjoner holder høytidsåpent fordi de vet folk ringer og melder ut avdøde foreldre, for å slippe kontingenten. Men egentlig ringer de for trøst. Å rydde i andres hjem utløser en sorg over det som er borte og en hjelpeløshet i forhold til det som står igjen. Det fins jo ting overalt. Men det er tingenes eiere og brukere som gir dem mening. Uten sin eier er den magiske, gamle nattbordslampen bare en vanlig lampe.
Vår felles historie
De tre siste bøkene jeg har lest, handler om nettopp dette. Sammen med 80.000 andre lesere har jeg gått inn i Cecilie Engers poetiske roman «Mors gaver», der hun rydder ut av morens hjem. Moren har fått Alzheimer og bor på et sykehjem. Enger finner en bunke grå kladdeark i en skuff, heftet sammen med en stor binders – listene over familiens julegaver gjennom 40 år. Gjennom listene husker Cecilie Enger mennesker hun har glemt. De vekkes til live gjennom broderte juleløpere, strikkete grytekluter og svibelglass. Gavene de fikk maner personligheten deres fram.
Enger får tro på tingenes minneframkallende egenskaper og forsøker å bruke dem til å vekke morens svinnende hukommelse. Hun tar med en bok med barnerim, en elsket tøyhund og malerier fra barndomshjemmet hennes til sykehjemmet. Og i glimt virker det, før moren forsvinner inn i seg selv igjen.
Gavene som beskrives i «Mors gaver» er høyst vanlige: En flaske «4711» eau de cologne til en tante, granatklipsøredobber til mor, bilpledd til far. Men siden Enger kan tidfeste dem, er de også sterkt minnefremkallende for andre, en del av vår felles historie. Når kjente du sist duften av «4711»?
Ting er som ord
Cecilie Engers mor forsvinner fra henne, litt etter litt. Helene Uris mor døde brått. Så brått at Uri ikke skjønner hva pleieren mener, når han ringer fra sykehjemmet med dødsbudskapet. Romanen «Rydde ut» er både en intens fortelling om morens død, og jakten på et skjult opphav. Men også Uri blir berørt av tingene, ja rent forskrekket over hvor berørt hun blir. «Hva er dette, denne lite høyverdige besettelsen av ting? Jeg har da aldri vært spesielt opptatt av eiendeler før?» skriver hun. Men Uri sliter med å velge den ene damaskduken framfor den andre: Hvor mange skal hun egentlig ta vare på? Og hva med alle de broderte kaffedukene? Så mye arbeid som er nedlagt i dem gjennom årene. Så liten bruksverdi de har i dag.
Ting er som ord, skriver Uri, det er først når de inngår i en sammenheng med andre ord, at de gir mening. En bolle er ikke en bolle – «dette er bollen vi pleide å ha raspete gulrøtter i, som pappa holdt rundt da han sendte den til meg over middagsbordet».
Hverdagslige, men dramatiske
I den tredje boken fra i høst, Trude Lorentzens bevegende «Mysteriet mamma», får tingene en mer brutal virkning. Lorentzens mor Mia tok livet av seg da datteren var 15 år, det største slaget i en alder da hun minst tålte det. «Hvorfor var mammas liv så uutholdelig når hun hadde meg å elske?» spør den unge Trude.
Huset de bodde i ble raskt solgt, femtenåringen flyttet til pappa. Ingen orket å sortere morens eiendeler, de ble pakket i en fei. Først 20 år senere, klatrer Lorentzen opp stigen til farens loft på Eidsvoll, der kassene står urørte. De er som en tidskapsel. Utenfor er det 2010 og Trude er 35 år og tobarnsmor. Inni er det 1990 og mamma er akkurat død.
Ut av eskene trekker hun brødkurven, tørkerullholderen, salt- og pepperbøssene som forestiller mann og kone. Hverdagslige, vanlige ting, som likevel bærer i seg det uvanlige, dramatiske og forferdelige som er skjedd.
Ut i lyset igjen
I «Mors gaver» skriver Cecilie Enger at hun samlet på miniatyrhester i porselen da hun var liten. Det setter i gang et minne i meg, som gjør at jeg avbryter ryddingen og åpner det jeg kaller roteskapet. Der inne hvor verktøykassa, potteskjulerne og strykejernet bor. Innerst finner jeg et hvitt porselensdyr. Ikke en hest, akkurat, mer en krysning mellom hund og sjiraff. Lang hals, korte bein, en merkelig konstruksjon. Moren min kjøpte det i sin tid som en barmhjertighetshandling, fordi hun mente dyret var så mislykket at ingen andre ville ha det. Hvorfor hun tilla nettopp denne figuren både sjel og sarte følelser, aner jeg ikke, men det må ha rørt noe ved henne. For selv hun syntes den var stygg og ville helst ikke ha den – men ga den videre til meg. Og hvorfor har ikke jeg kastet den?
I «Rydde ut» skriver Helene Uri at hun synes synd på kaffedukene som skal kastes, og får en «syk tanke» om at morens stripete keramikkgris bør flyttes nærmere tinnlysestakene, så de kan stå i nærheten av noe kjent. Forsiktig lirker jeg den ensomme hundesjiraffen ut av roteskapet. Den skal få komme ut i lyset i dag.
