NRK Meny
Kronikk

Oppdragelse uten pekefinger?

Grenseløse barn kan bli selvopptatte og usikre, barn med for strenge grenser kan bli hevngjerrige. Hvor ligger svaret?

Barn holder voksen i hånden

«Fremelsking av barnets iboende muligheter.» Slik definerer kronikkforfatteren ordet oppdragelse.

Foto: Stephan Hochhaus (CC BY 2.0)

De fleste har et forhold til barneoppdragelse og en mening om hvordan den skal utføres.

NRK hadde nylig et program hvor Hadia Tajik ble sendt til Frankrike for å se hvordan franskmennene oppdro sine barn. Der er det en atskillig strengere tradisjon og kultur for barneoppdragelse enn det er i Norge i dag.

Oppdragelse som veiledning

Før vi diskuterer oppdragelse er det greit å vite hva vi snakker om og hva som ligger i dette begrepet.

Ordet oppdragelse kan virke litt negativt, og mange foreslår at en kanskje heller burde bytte det ut med veiledning. Vi skal veilede barn underveis slik at de får utviklet en god selvfølelse, en egen identitet, en kritisk sans og en omsorg for andre mennesker, dyr og miljøet.

De voksne kan ha en stor tabbekvote når det gjelder oppdragelse hvis barnet bare føler seg elsket.

Tone Strømøy, lektor og forfatter

På engelsk er ofte ordet raise brukt om oppdragelse. Raise betyr å løfte, heve og fremelske, og det er nettopp dette vi ønsker å gjøre gjennom oppdragelsen. Educate er også et engelsk ord for oppdragelse, men da mer «planlagt» oppdragelse eller undervisning. Jeg bruker ordet oppdragelse kun fordi det er godt innarbeidet i det norske språket og i kulturen vår. Jeg definerer oppdragelse som fremelsking av barnets iboende muligheter.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Barnet må få grenser

Og så kan vi diskutere hvordan vi kommer dit. Vi vet at barn trenger omsorg, å bli ivaretatt og føle seg trygg på at de voksne vil passe på dem. Barn trenger også kjærlighet, den helt uforbeholdne kjærligheten som de voksne kan gi, og de voksne kan ha en stor tabbekvote når det gjelder oppdragelse hvis barnet bare føler seg elsket.

Er pekefingeren forsvunnet i barneoppdragelsen?

Tone Strømøy, lektor og forfatter

Og barnet må få oppleve frihet. Frihet er en forutsetning for et godt liv. Barnet må få mulighet til å gjøre seg sine egne erfaringer, det er mye læring i det. Men barnet må også få grenser, det må få grenser for å unngå å skade andre eller seg selv, og for å lære seg å innordne seg og «oppføre» seg sammen med andre. Her har kanskje barnehagen sin viktigste funksjon? Barn i dag lærer seg å forholde seg til andre når de går i barnehagen. Å kunne fungere sammen med andre er helt nødvendig, barn lærer da også å utvikle empati.

Kontroll over barnets følelser

Er pekefingeren forsvunnet i barneoppdragelsen? Vi forbinder gjerne pekefingeren med en autoritær oppdragelse som ble utøvet mye i Norge i 50-årene og fremdeles er mer utbredt lenger sør i Europa enn her i Norge.

Det som kjennetegner denne oppdragelsesformen er at omgivelsene har kontroll over barnets følelser og den voksne bruker fysiske eller psykiske avstraffelser som maktovergrep, trusler, sanksjoner og manipulering. Barnet får for strenge grenser som kan ramme barnets spontanitet og selvfølelse, det kan utvikle seg til å bli et hemmet eller hevngjerrig menneske. Eller et barn som er uregjerlig eller i voldsom opposisjon.

Hva er så den ideelle oppdragelsen?

Tone Strømøy, lektor og forfatter

Selvopptatte barn

68-generasjonen har fått skylda for den frie oppdragelsen, som er kjennetegnet ved for mye frihet og fravær av grenser. Resultatet av en slik oppdragelse kan bli at barnet blir hemningsløst, selvopptatt og vant til å få viljen sin: «Meg selv først og sist». Grenseløse barn kan bli selvopptatte og usikre – følelsene kan sette ut intellektet.

Og hva er så den ideelle oppdragelsen? Vi kan kalle den den demokratiske oppdragelsen eller dialogmodellen. Den bunner i et helhetssyn på barnet som tar i betraktning både alder og barnets forutsetninger. Her prøver vi å få til en balanse mellom barnets og omgivelsenes behov og rettigheter. Vi ønsker å bevare barnets skapende spontanitet, men innenfor sosialt akseptable former.

Skal åtteåringen få Iphone 6 som han ønsker seg?

Tone Strømøy, lektor og forfatter
  • Barnet må lære å gi og ta.
  • Barnet skal lære å kreve sin rett, men må også gi avkall på noe til fordel for andre barn eller voksne.
  • I denne oppdragelsesformen er det en likeverdighet mellom barnet og den voksne, MEN den voksne må nettopp i kraft av det å være voksen og ha tilegnet seg kunnskap og erfaringer, ta ansvar for å beskytte, begrense, lede og gi kunnskap til barnet som er underveis.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Pekefinger mot foreldrene?

Skal åtteåringen få Iphone 6 som han ønsker seg? En annen 8 åring ønsker seg kanskje bare at de voksne ikke skal krangle? Noen barn ønsker å gjøre koselig ting sammen med de voksne, for eksempel, en tur ut i skogen og kanskje grille pølser? Og TV, barnevakt eller gode stunder sammen?

Forskning viser at barn bør se TV sammen med voksne for blant annet å få bearbeidet inntrykk som dukker opp underveis. Men de fleste av oss har vel satt på en film som barnet kjenner fra før og passer for barnet for å få sove litt ekstra en søndag. En ekspert bør heller ikke bruke pekefingeren mot foreldrene.

Uansett, det er her svaret ligger: i foreldrene. De er det viktigste for sine barn. Kanskje er det bra at den moralske pekefingeren er nedtonet? At det er aksept for ulike typer oppdragelse – det som passer for den enkelte familie? Så lenge man har kunnskapen i bunn.