NRK Meny
Kronikk

Oljeutvinning i Arktis er grunnlovsstridig

Grunnloven sier vi har krav på et levelig klima. Da er det en krenkelse å fortsette en storstilt utvinning av fossile ressurser i sårbare områder.

Arktiske Bikkepunkt

Må klima- og miljøorganisasjoner her som i andre land gå til domstolene for å sikre selve vårt eksistensgrunnlag, spør kronikkforfatteren.

Foto: Bjørnbakk,Jan-Morten / NTB scanpix
Beate Sjåfjell byline
Professor dr. juris, styreleder i Concerned Scientists Norway

Artikkelen er mer enn to år gammel.

Det er mange vanskelige spørsmål i omstillingen fra å være et oljeavhengig land til å bli et fornybart, fremtidsrettet Norge. Om vi skal satse på å hente opp fossilt brennstoff i Arktis eller ei, er ikke et slikt spørsmål. Det er et enkelt spørsmål, og svaret er opplagt nei.

Det er så opplagt naturvitenskapelig at det vil være en krenkelse av Grunnloven å fortsette en storstilt utvinning av fossile ressurser i de sårbare nordområdene.

Grunnloven pålegger staten å gjøre det som er nødvendig for å sikre oss og våre barn og barnebarn et levelig klima og miljø, og forbyr staten å gjøre det som hindrer at dette målet kan oppnås. Den setter grenser for hvor langt vi kan gå i miljøskadelige inngrep i naturen. Denne grensen må gå ved slik utnytting av de fossile ressursene i Arktis som det legges opp i 23. konsesjonsrunde, hvis bestemmelsen skal kunne oppfylle sitt formål.

Grunnlovens klima- og miljøbestemmelse, § 112, er plassert i Grunnlovens nye menneskerettighetskapittel. Den hører hjemme der fordi retten til et levelig klima og miljø er en grunnleggende forutsetning for oppfyllelsen av alle andre menneskerettigheter. Grunnloven § 112 har et dobbelt grunnlag i Norges internasjonale forpliktelser, og skal bidra til å sikre at staten gjennomfører både klima- og miljøforpliktelser og ivaretar menneskerettighetene.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter

Resurser må bli liggende

Klima-, miljø- og menneskerettighetsargumentene er her så sterke og klare at vi er utenfor det politiske og økonomiske handlingsrommet som Grunnloven trekker opp rammen for. At vi skal holde oss innenfor jordas tålegrenser er minimumskravet Grunnloven § 112 stiller. Det er en plikt som Norge har, og ved å følge denne plikten kan vi bli en pådriver for at andre land gjør det samme.

Naturvitenskapen har vist at planetens tålegrenser ikke er tøyelige: Vi vet at vi må gjøre alt vi kan for å begrense oppvarmingen globalt til målet om at den globale oppvarmingen ikke skal overstige to grader sammenlignet med førindustriell temperatur. Dette målet ble politikerne enige om i Cancún-avtalen i 2010. Avtalen er basert på klimavitenskapelig forskning for å unngå irreversible farlige klimaendringer.

Det er så opplagt naturvitenskapelig at det vil være en krenkelse av Grunnloven å fortsette en storstilt utvinning av fossile ressurser i de sårbare nordområdene.

Beate Sjåfjell

Vi vet at mesteparten av de kjente fossile ressursene må bli liggende. Vi kan ikke bestemme over andre lands utvinning av fossile ressurser, og det er heller ingen som forventer at Norge skal stanse sin olje- og gassutvinning over natten. Men å utlyse 23. konsesjonsrunde er å bidra til et fossilkappløp i Arktis, og sende signaler til markedet om at dette er veien å gå. Å la disse fossilene ressursene ligge, selv om vi kan utvinne dem, sender et sterkt normativt signal om at det er noen grenser som må trekkes opp.

LES OGSÅ: Redd klima – glem naturen!

Et varmere Arktis

En slik opplagt grense er at vi skal skjerme et område som er spesielt farlig å utvinne, og som har et spesielt sårbart lokalmiljø og hvor urfolks menneskerettigheter står på spill. Grunnloven § 112 annet ledd og naturmangfoldsloven kapittel II krever en ordentlig utredning i lys av klimamålene og miljøutfordringene. Dersom Regjeringen hadde utredet dette ordentlig og tatt konsekvensene av en slik utredning, ville neppe 23. konsesjonsrunde funnet sted. Allerede på dette punktet har Regjeringen brutt Grunnloven § 112 og naturmangfoldsloven.

Å utlyse 23. konsesjonsrunde er å bidra til et fossilkappløp i Arktis, og sende signaler til markedet om at dette er veien å gå.

Beate Sjåfjell

Heldigvis har vi mye oppdatert, fagfellevurdert naturvitenskapelig forskning som kompenserer for Regjeringens manglende utredning.

Arktis er spesielt sårbart i klimasammenheng av flere grunner: Temperaturstigningen har skjedd raskere der enn i snitt på jorda. Effekten av den globale oppvarmingen er spesielt farlig i Arktis på grunn av permafrost som er i ferd med å tines opp. Skjer dette, er det fare for store utslipp av den potente klimagassen metan. Utvinning av fossilt brennstoff medfører også en økt risiko for enda mer oppvarming i Arktis, blant annet på grunn at sot som formørker isen.

Arktis har også et spesielt sårbart lokalmiljø som må forvaltes på en bærekraftig måte. Vi må ta vare på fisk-, fugle- og dyreliv, som en del av vårt alles felles naturarv, og som selve livsgrunnlaget for en stor del av lokalbefolkningen i Arktis. Olje- og gassutvinning setter dette i fare. Det er i strid med urbefolkningens menneskerettigheter å sette deres livsgrunnlag på spill.

Utbygging av nye felt i Arktis er ikke et spørsmål for politisk hestehandel.

LES OGSÅ: Hva betyr klimaendringene for Norge?

Ulønnsom utvinning

I en politisk diskusjon kunne det påpekes at det er spesielt uøkonomisk, uforsvarlig eller risikabelt å satse på utvinning av fossilt brennstoff i sårbare nordområder. Med dagens oljepris må man virkelig være oljeutopist for å glede seg over utlysningen av 23. konsesjonsrunde.

I et rent snevert, kortsiktig økonomisk perspektiv fremstår 23. konsesjonsrunde som ulønnsomt. Dette er nå også fastslått i siste nummer av det anerkjente fagbladet Nature, hvor forskere har beregnet hvilke fossile ressurser det vil lønne seg, økonomisk og klimamessig, å hente ut, og hvilke som må bli liggende. Et av de klare resultatene her er at det ikke kan utvinnes noe olje og gass fra Arktis i et togradersscenario.

Må klima- og miljøorganisjoner her som i andre land gå til domstolene for å sikre selve vårt eksistensgrunnlag?

Beate Sjåfjell

Dersom vi som stat, som investorer og næringsliv i stedet satser sammen på den fundamentale omstillingen som må til for at vi skal kunne ha et bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden, vil vi kunne bidra til å snu utviklingen internasjonalt. Politisk-økonomisk er dette også forstandig: Vi kunne bidra til teknologioverføring for storstilt fornybarsatsing og sikre oss at vårt næringsliv er morgendagens markedsledere ved å være en del av det energiskiftet som alt er i gang.

Skal vi nå togradersmålet, må vi la mesteparten av de kjente fossile ressursene bli liggende under bakken. Det er da åpenbart at vi må la være å utvinne i de mest sårbare nordområdene og med ukonvensjonelle metoder slik som utvinning fra tjæresand. Kan vår regjering ta dette innover seg? Eller må klima- og miljøorganisasjoner her som i andre land gå til domstolene for å sikre selve vårt eksistensgrunnlag?