NRK Meny
Kronikk

Økonomene ødelegger klimapolitikken

En gruppe mektige økonomer stikker kjepper i hjulene for norsk klimapolitikk.

GERMANY-WEATHER-ENERGY-WINDMILLS-RAINBOW

En rekke vindmøller under en regnbue nær Wilster i Nord-Tyskland. I Tyskland tar man klimautfordringene på alvor og er igang med en storstilt omlegging av energisektoren, skriver kronikkforfatter Erik Martiniussen.

Foto: CHRISTIAN CHARISIUS / Afp

På starten av 1990-tallet var Norge ledende på miljø. Statsminister Gro Harlem Brundtland styrte Verdenskommisjonen for miljø- og utvikling, og Norge gikk i bresjen for å kutte farlige industriutslipp. Slagordet var klart: tenke globalt – handle lokalt.

I dag er rollene byttet om. Norge er blitt en av verdens verste klimaforurensere. Der hver nordmann slipper ut 10.5 tonn klimagasser i året, er hver svenskes årlige utslipp 4.7 tonn. Tyskland, som fikk skylden for den sure nedbøren på 1990-tallet, har kuttet klimagassutslippene sine med 25 prosent siden 1990. I Norge har det gått motsatt vei: I 2012 slapp Norge ut 27 prosent mer av klimagassen CO2 enn i 1990. Det er den høyeste prosentvise veksten i CO2-utslipp i Europa.

Hvordan havnet vi her?

Bremser utviklingen

Det er to årsaker til at Norge ligger på utslippstoppen. Den første årsaken er fysisk, at vi har funnet olje. Den andre årsaken er politisk; måten vi lar oljen styre økonomien vår. Norge er mer oljeavhengig enn noensinne. 86 prosent av de norske eksportinntektene kommer fra olje og gass. Ni av ti kroner som investeres i norsk industri, investeres i olje- og gassektoren. Det skaper ikke bare problemer for klimapolitikken, men også for konkurransekraften. Oljen driver opp lønninger og kostnader.

Norge er mer oljeavhengig enn noensinne.

Erik Martiniussen, journalist og forfatter

Det hadde ikke trengt å være slik. Selv om Norge er en oljenasjon kunne vi latt klimapolitikken legge føringer for oljepolitikken og ikke omvendt. En av grunnene til at vi ikke får til skiftet, er at sentrale økonomer i statsforvaltningen motsetter seg det. De gjør hva de kan for å hindre begrensinger på oljen.

Planer om å elektrifisere sokkelen stopper opp, biodrivstoff får aldri konkurransekraft. Til og med vindmøllene blir kritisert. Økonomene mener kort og godt at klimatiltak i Norge er for dyrt. Framfor å investere penger i fornybar energi, bør vi investere enda mer penger i oljen der det er mest penger å tjene. Klimakrisen bør løses av kvotemarkedet. Det er mer effektivt, hevdes det.

De siste årene har jeg forsøkt å forstå hvorfor så lite skjer i norsk klimapolitikk. Mine funn tilsier at økonomenes klimakvotefilosofi er i ferd med å smitte hele det norske samfunnet: For hvorfor skal jeg kjøre mindre bil, hvorfor skal kommunen min bruke penger på buss og trikk, og hvorfor skal Norge som nasjon gjøre noe som helst, om det uansett er billigere og smartere å kjøpe klimakvoter i utlandet?

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Se til Tyskland

I andre land tenker man annerledes. Der blir klimautfordringen ansett som et spørsmål om industriell og teknologisk omvelting. Fossil energi og infrastruktur må skiftes ut med fornybar energi og infrastruktur.

En av grunnene til at vi ikke får til skiftet, er at sentrale økonomer i statsforvaltningen motsetter seg det.

Erik Martiniussen, journalist og forfatter

I Sverige kommer nå 30 prosent av energien fra bioenergi. Mer enn 200.000 svenske biler går på biodrivstoff. Slik er svenske utslipp redusert med 40 prosent på tretti år. I Tyskland satses det tung på utvikling av solenergi, geovarme og bioenergi. Til sammen produserer disse fornybare energikildene nå mer enn 110 TWh elektrisitet i Tyskland. Det tilsvarer hele den norske elektrisitetsproduksjonen.

Det har kostet penger, men ingen snakker om at Tyskland i stedet burde kjøpe klimakvoter. For fornybarsektoren i Tyskland er av de mest innovative og vellykkete i verden. 380.000 mennesker jobber i den tyske fornybarsektoren. Det er flere enn i norsk olje- og gassindustri. Nordex, Repower Fuhrländer og Enercon er vindkraftselskap basert i Tyskland. SolarWorld, Q-Cells og Conergy er tilsvarende selskap på solsiden. For få år siden var de miniputter, nå dominerer de verdensmarkedet.

Motstanderne i Norge

Mange politikere mener det er på tide med et skifte også i Norge. Men de har mektige motstandere. Gruppen som i sin tid foreslo å opprette oljefondet, og fjerne begrensningene for norsk oljeproduksjon, besto av økonomer som i dag sitter i sentrale posisjoner:

Mange politikere mener det er på tide med et skifte også i Norge. Men de har mektige motstandere.

Erik Martiniussen, journalist og forfatter

Der satt Lorents Lorentsen, i dag ekspedisjonssjef og øverste administrative leder i Finansdepartementet, Nina Bjerkedal, i dag ekspedisjonssjef i Finansdepartementets økonomiavdeling, Ådne Cappelen, mangeårig forskningsdirektør i Statistisk Sentralbyrå, professor Michael Hoel, rådgiver for finansdepartementet i klimapolitikken, og Jan Fredrik Qvigstad, i dag visesentralbanksjef i Norges Bank.

En offensiv klimapolitikk, med redusert oljeavhengighet og kutt i klimagassutslippene, utfordrer meningene til disse økonomene. Oljeaktiviteten holdes høy, mens utslippene kompenseres for ved kjøp av klimakvoter. Slik har Norge i snart tjue år balansert mellom å være oljenasjon og foregangsland. Men balansekunsten begynner å bli vanskelig. For flere eksempler viser at de norske klimakvotekjøpene ikke fungerer. De gir ikke reelle utslippsreduksjoner, og Norge blir stående naken igjen som klimanasjon.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Ineffektive kvoter

I Bangladesh har Norge eksempelvis inngått avtale om å kjøpe mer enn en million klimakvoter fra små kjøkkenovner som selges til den fattige landsbybefolkningen. De nye ovnene brenner ifølge rapportene fyringsveden mer effektivt enn gamle vedovner. Dermed fører de til reduserte utslipp, hevdes det.

Flere eksempler viser at de norske klimakvotekjøpene ikke fungerer. De gir ikke reelle utslippsreduksjoner, og Norge blir stående naken igjen som klimanasjon.

Erik Martiniussen, journalist og forfatter

Jeg har besøkt flere av landsbyene der ovnene selges. Trærne som brukes til fyringsved gror raskt opp igjen, og lokalbefolkningen påser at de alltid har nok ved. Det foregår ingen storstilt avskoging, og dermed er også klimaeffekten av ovnene minimal. Klimagassutslippene fra Bangladesh er dessuten mikroskopiske. Hver innbygger slipper ut mindre enn 300 kilo CO2 i året, 1/33 del av det norske. Likevel tillempes de ansvar for klimakrisen gjennom kvotesystemet, mens Norge slipper unna. Slik kan det ikke fortsette.

Skal Norge igjen gjenerobre rollen som foregangsland, må kvotepolitikken legges om. Utfordringen går til den nye regjeringen: Er de villig til å redusere antallet kvotekjøp i utlandet, og gjøre Norge mindre avhengig av olje og gass? Eller vil de fortsette i fotsporene til Jens Stoltenberg, og bore hele veien til Nordpolen?

Kronikken er basert på boken Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant, som kom ut denne uken.