Det er stille i gatene før nyttårsaften braker løs. Alle de andre er hjemme og forbereder seg til en hemmelig fest du og jeg ikke er bedt på.
Husker du den?
Stillheten før rakettene?
Jeg feirer ikke nyttårsaften.
Da jeg var 18 år sluttet jeg med det.
Jeg følte meg bare litt utenfor den gangen.
Redd for å ikke bli bedt noe sted.
Jeg ble aldri bedt, så jeg sluttet å feire nyttårsaften.
Jeg feirer ikke, fordi ensomheten som oppstår i jaget på bekreftelse fra andre er vondest – i lengden.
Kvelden kommer, vi hører bare litt. Latter siver inn fra gatene. De er på vei til hverandre. De koser seg sammen. Vi ser det, du og jeg. Vi ser det inne i hodene våre.
Jeg feirer ikke 17. mai heller. Jeg har ingenting imot 17. mai, jeg er stolt av
nasjonaldagen vår. Men jeg husker redselen for å ikke bli bedt noe sted.
Redselen for at alle skulle noe jeg ikke skulle etter at barnetoget var over.
Husker du det?
At Oslo ble helt stille etter barnetoget?
Litt russ og så stopp.
Stille.
Alle gikk hver til sitt, eller hjem til hverandre. Noen skulle noe. Noe jeg ikke visste hva var.
Noe jeg ikke var bedt til.
Noen ganger ble jeg bedt. En desperat følelse av å være akseptert.
Da jeg ble 18, gadd jeg ikke mer av det.
Det samme med nyttårsaften. Helt likt.
Jeg feirer ikke.
Jeg vil bare slippe å lure på om jeg er akseptert.
Vi venter på bekreftelser i form av en invitasjon, selv om vi ikke vil at det skal være sånn. Vi later som om det ikke gjør noe.
Men du vet, det blir noen meningsløse forsøk på å ha det gøy opp gjennom livet allikevel. Mitt siste forsøk på å gjøre noe på nyttårsaften var like før jeg fylte 30 år.
Den siste gangen jeg feiret sammen med noen, satt jeg og dinglet fra en høy barkrakk alene på en pub i London, sammen med de fem andre som også satt der alene på nyttårsaften.
Det var like før år 2000. Inngangen til et nytt årtusen. Nyttårsaften over alle nyttårsaftener. Nyttårsaftenen fra helvete.
Jeg dro til London alene det året, for å flykte fra alle nyttårsinvitasjonene jeg ikke hadde fått. Den grønne glinsende papphatten jeg hadde på hodet, var tildelt av den snille bartenderen som også hadde grønn papphatt.
Det eneste som passet meg var at gin tonicen gled lett ned, og det var jeg glad for på den tiden.
Jeg blåste ikke i plastfløyten jeg hadde fått.
I noen år var det vanskelig å bestemme seg for at nyttårsaften ikke var for meg. Frykten for å gå glipp av hemmeligheten de andre hadde. Men det var bedre enn gjentatte hysteriske forsøk på å ha det gøy på en dag med altfor høye forventninger.
Og jeg slipper de invitasjonene det er flest av, de som aldri kommer.
I dag vet jeg hvilken dag det er, du også, og det er opp til oss selv å lage den dagen vi vil ha. Vi kan ikke melde oss helt ut av store ting som skjer uansett.
Vi vet at de skjer, selv om vi ikke deltar, men det er helt greit.
«Sett på TV! Kongen taler!»
Hvorfor må jeg be meg selv om det?
Det er pappas stemme som runger i hodet fra en fjern fortid.
Må jeg? Jeg prøver å slippe denne feiringen? Jeg må ikke det.
Pappa er ikke her, og jeg er ikke liten.
Tolvslaget kommer. Det kommer til å brake løs på himmelen.
SMS:
«Godt nytt år, Julie! Håper alt er bra med deg!»
En til.
Det kom bare to? Hvorfor det?
Før kom det mange flere ... tror jeg?
10 minutter til.
Det er alt, så er det over.
Kjære deg, nyttårsaften er bare en dag. Vi er sammen og alene om vår egen usikkerhet hele gjengen. Uansett om vi er på fest eller hjemme. Uansett om vi er alene eller har mange rundt oss.
Vi er, og kommer alltid til å være, alene sammen. Det kan være fint, det også. Ensomhetens sesonger kommer og går gjennom hele året. Nyttår er bare en av mange.
Jeg liker å være alene, selv om det er ensomt en gang iblant.
Godt nytt år og takk for det gamle!
