Når en stor andel av den norske styrken i Juba innen en begrenset tidsperiode blir refset for disiplinære forhold i utlandet, er det ikke bare en skamplett for Norge, og Forsvaret.
Slike ugjerninger gjør noe med oss andre som har tjenestegjort i Sør-Sudan.
Det kan nok tenkes at enkelte av mine mannlige kolleger har måttet svare på spørsmål fra kona si: «Var du med på sånne ting?»
For nylig ble det i beste sendetid på NRK vist en reportasje om norske stabsoffiserer som ble ilagt refselser i Forsvaret for forhold som involverte kjøp av seksuelle tjenester og seksuell utnyttelse av en lokalt ansatt.
Episodene skjedde i 2013 på det såkalte Norskehuset i hovedstaden Juba i Sør-Sudan. Offiserene tjenestegjorde i FN-misjonen United Nations Mission in South Sudan (UNMISS).
Internt i Forsvaret har ikke dette oppslaget egentlig noen stor nyhetsverdi. Mange var allerede kjent med disse forholdene.
Det som derimot blir så tydelig gjennom NRK sin reportasje, er det fullstendige fraværet av troverdig lederskap.
Jeg må innrømme at jeg lot meg provosere av det som ble sagt, og bortforklart.
Noe må ha endret seg i tankesettet
At norske offiserer fremstår som noen tullinger på ferietur i verdens fattigste land, er langt fra fortjent.
Heller ikke for den sjefen som ikke maktet å håndtere situasjonen. Det er ingen som lenger husker lange arbeidsdager i krevende omgivelser. Kun negative oppslag som kommer opp nå i ettertid.
Det er innlysende at mer fokus burde vært rettet innover i eget hus, bokstavelig talt.
Jeg har selv tjenestegjort i Sør-Sudan i to perioder. I siste del av min deployering i 2021 var jeg sjef (SNR) for den norske militære styrken i Sør-Sudan. Første gangen i landet bodde jeg på Norskehuset fra det ble etablert i 2011.
På den tiden ble det vurdert flere forsterkede sikkerhetstiltak. Oppmerksomheten var rettet mot en alltid overhengende fare for innbrudd. Jeg minnes ubehagelige episoder med tidvis spredt skyting i nabolaget.
Det ble diskutert oss imellom om den lokale sikkerhetsvakten, som tjente omtrent ti kroner dagen, virkelig ville beskytte oss med sitt liv om noen faktisk angrep huset. Det fant vi heldigvis aldri ut.
I denne konteksten ville det vært utenkelig at noen av våre egne tok inn afrikanske kvinner de hadde møtt på bar inn på dette arealmessige begrensede området. Dette er nødt til å ha blitt lagt merke til.
Åpenbart må det i tiden etter at jeg dro hjem ha vært noe som endret seg i tankesettet, og risikovurderingen til så mange voksne menn samtidig.
Tafatt ledelse
Nylig konkluderte konsulentbyrået PwC med at Forsvaret håndterer sine varslingssaker for svakt.
Ungt lederskap og manglende kompetanse fremheves som årsaker til at det kan gå så galt av gårde som det faktisk har gjort i mange saker.
Tatt i betraktning de mange disiplinærsakene i Sør-Sudan, så er det åpenbart at eventuelle tiltak opp mot personellet som tjenestegjorde der i 2013, ikke virket godt nok. Eller ikke i det hele tatt.
Her kan en heller ikke skylde på ungt og uerfarent befal.
I en begredelig forestilling på Dagsrevyen på NRK, fremstår det både ubegripelig og tafatt når daværende sjef for styrken forklarer hvordan han forholdt seg til situasjonen.
Det må forventes et lederskap som ikke kun tar mål av seg å observere, men som også agerer.
Det oser av unnfallenhet når det signaliseres at offiserene som tjenestegjorde der, etter sjefens mening, syntes å være der på ferie.
Systemsvikten er påtakelig, ansvarsfraskrivelsen likeså.
Dette kan ikke få stå uimotsagt.
Under krevende tjenesteforhold er det nødvendig med godt samhold og omsorg for hverandre. Også i fredsbevarende operasjoner har arbeidsgiver en plikt til å opprettholde et forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø.
Det er avgjørende for både trygghet og trivsel for alle at det reageres på uakseptabel atferd. Arbeidsgiver kan ikke velge å la være å gripe inn. Dette ikke minst for å forebygge nye hendelser.
Slik burde det selvfølgelig vært i Sør-Sudan også.
Her hviler det helt klart også et ansvar videre opp i systemet. Dette så lenge Forsvaret i Norge ble gjort kjent med tilstanden på bakken gjennom ukesrapporter og samtaler med lokal sjef.
Vanskeligheter med hukommelsen i ettertid, kan jo skje selv den beste.
Dessverre er denne saken et eksempel på hvor galt det faktisk kan gå når en ukultur får fotfeste, og lov til å utvikle seg uten umiddelbare konsekvenser for de involverte.
I Sør-Sudan var det en kvinnelig offiser som flere ganger varslet om saken.
Underveis må dette naturligvis ha kostet henne mye. Jeg tenker at dette kunne like gjerne skjedd meg, og at min integritet og modighet ble satt på stor prøve. Da håper jeg at min sjef ville ha brukt varselet mitt som støtte i sin videre håndtering. At sjefen satte pris på at jeg «rakk opp hånden».
Min påstand er at hadde det ikke vært for varslerens pågangsmot og klokskap, så hadde dette ikke blitt etterforsket, med dertil refset personell.
Den viktige signaleffekten
Forsvarssjefen, som genuint forsøker å komme varslingssaker i møte, reagerer på hendelsene i Sør-Sudan med ord som «sjanseløst» og «håpløst».
Det kommer samtidig frem at Forsvaret har sendt ut personell som har vist seg uskikket til utenlandstjeneste, på nye oppdrag.
Det går rett og slett ikke an.
Ofte lar en seg forundre over hva det er som gjør at uakseptabel atferd ikke får tydelige konsekvenser. Hva med signaleffekten? Vurderes for eksempel disse sakene fra Sør-Sudan ikke å være alvorlige nok?
Med det norske flagget på armen
Sør-Sudan er preget av humanitære katastrofer og nådeløs vold. Etter frigjøringen fra Sudan i 2011, har det for en hardt prøvet befolkning stått kriser i kø. Hevnangrep, drap, voldtekt, militære og sivile stridigheter og maktkamper.
Når lommeboka går på fire bein (kveg), fører dette til dystre etniske konflikter folkegrupper imellom. Landet skriker etter nødhjelp og humanitær støtte, og FN stiller med et av verdens største FN-bidrag.
De fleste som har tjenestegjort i denne delen av Afrika forblir ikke uberørt.
Ifølge FN rammer 70 prosent av all vold og overgrep kvinner og barn.
Det siste disse kvinnene trenger er utenlandske militære som utnytter befolkningen seksuelt, noe som også bekjempes gjennom FN sin uttrykte nulltoleransepolitikk.
Norge som nasjon fremstår som et forbilde for mange andre land i verden. Vi nyter stadig en høy anseelse, både på individnivå, og som en troverdig og solid aktør i det internasjonale samfunn.
Det er viktig å ha i mente at på tjenesteoppdrag så representerer en landet sitt, og ikke bare seg selv. Det vi gjør blir lagt merke til på godt og vondt.
Må svare til min egen familie
At enkelte ikke oppførte seg i Sør-Sudan rokker i noe ved profesjonsidentiteten som offiser.
Jeg kjenner på behovet for å svare til min egen lille familie.
At den lange tiden med moren sin hjemmefra kan ha bidratt med noe positivt for noen langt unna. At det ikke var motsatt. At det store flertallet av militært personell er rustet med riktige holdninger og verdier.
Det var ingen ferietur.
Anerkjennelse for utenlandstjeneste er et viktig politisk satsingsområde, som et ledd i en verdig veteranpolitikk.
Mange veteraner sliter tankemessig med å sortere om turen ut virkelig var verdt belastningen.
I mangel av annen anerkjennelse, er fravær av negative oppslag også en form for veteranstøtte.
Det er alvorlig når Forsvaret selv klarer å forringe verdien av innsatsen til så mange.
Det er betimelig å etterlyse en ansvarlig og årvåken forsvarsledelse som definitivt burde ha forhindret det store omfanget av negative hendelser i Sør-Sudan.
