Norske lam kastet til ulvene

Allerede åpningssekvensen fra Dagsrevyen-innslaget, der en diger saueflokk løper over en kraftig erodert åsside, brakte tilbake minner hjemmefra. Også bonden bak sitt skrivebord, som med sitt karakteristiske brede ansikt og langsomme måte å snakke på, minnet meg om bøndene som utgjør ryggraden i New Zealands økonomi. Jordbruk er, og har alltid vært, selve livsnerven på New Zealand.

Men intervjuet NRKs Anders Magnus gjorde med en amerikansk sauebonde med 20.000 dyr minnet meg også om et annet aspekt ved det jordbruket vi har på New Zealand: Liberaliseringen av jordbruksnæringen har medført mange og store endringer både i New Zealands jordbruk, og for New Zealands bønder. Enten man tenker på den massive kinesiske investeringen i meieriindustrien eller på velstående amerikanske kjendiser som kjøper opp svære sauefarmer i fjellene, er landbruksbefolkningen i New Zealand i endring.

Norge er også et land med sterk jordbruksidentitet som møter store endringer. Noen mener at den riktige veien for norsk jordbruk er å følge New Zealands lynraske liberalisering. Men det er to ubesvarte spørsmål her.

For det første: Kan Norge oppnå New Zealands suksess gjennom liberalisering?

Svaret på dette spørsmålet er lett å komme fram til: nei.

Fruktbart klima

Det er en enkel grunn til at Norge ikke kan gjøre det samme som New Zealand: New Zealand er velsignet med et mildt, fuktig klima og store tilgjengelige jordbruksarealer: 44 prosent av New Zealand er dyrkbar jord, mot 3 prosent av Norge.

New Zealand er rett og slett langt bedre egnet til stordrift: Det er ingen store rovdyr som besetningene trenger beskyttelse mot, man kan ha sauer på beite hele året, og man trenger derfor minimalt med importert kraftfôr. Liberaliseringen gjorde at bøndene kunne dra ytterligere fordel av dette. Det åpnet markedstilgangen, det senket velferds- og miljøkostnader og det skapte en økonomi med lavtlønnete arbeidere.

Problemet er at uansett hvilke effekter liberalisering får, så har Norge fortsatt feil klima og topografi til å konkurrere med New Zealand.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Meieriindustriens dominans

Det neste spørsmålet: Er de endringene en liberalisering ville innebære ønskelige?

Det har vært én tydelig vinner av New Zealands liberaliseringsprosess: meieriindustrien. Mens antall sau har gått ned siden liberaliseringen i 1984 fra rundt 70 til 30 millioner dyr i 2011, har antall melkekyr skutt i været fra 2,1 millioner til 4,6 millioner.

Det medførte en revitalisering av mange rurale områder i New Zealand. Men det har også kostet. En av grunnene til at meieriprodukter fra New Zealand fortsatt er relativt billige er at prisen som betales til bønder ikke reflekterer kostnadene samfunnet påføres ved at driften utarmer miljøressurser og ødelegger miljøet.

Ikke bare har bøndene blitt «frigjort» fra reguleringer, de har også blitt frigjort fra plikter. Uansvarlige bønder (det gjelder selvsagt ikke alle) kan frata resten av samfunnet opplevelsen av å kunne fiske eller bade i elver, muligheten til å sanke skalldyr langs kysten – altså muligheten til å bruke naturen – fordi det øker deres egen profitt.

Liberaliseringen påvirker også andre næringer negativt. I 2011 og 2012 viste målinger høye E. coli-verdier i oppdrettsanlegg nær munningen av Aorere-elven, antakeligvis på grunn av avrenninger fra meierianlegg. Alarmen gikk i eksportindustrien og man fryktet at innhøstingen av skalldyr måtte avbrytes. Myndighetene mottok krav om forandringer av dårlige praksiser i meieriindustrien, strengere regler, sterkere kontroll og tilsyn.

Hjelper de skitne aktørene

Å gi bønder «frihet» er til fordel for dem som ignorerer sitt samfunnsansvar. Nye tall viser at 23 prosent av New Zealands melkebønder ikke retter seg etter de krav regionale myndigheter setter til behandling og utslipp av avløpsvann. Dette bidrar til at landets vassdrag er i dårlig stand. Miljødepartementets målinger fra 2012 viser at 52 % av alle vannløpene de overvåker var for forurensete til å svømme i, mens ytterligere 28 % var smittefarlige.

Lignende effekter ser man når det gjelder dyrevelferd. De fleste bønder er svært opptatt av velferden til dyrene sine. Men først i 2009, og som en direkte konsekvens av gjentatt alvorlig dyremishandling i en virksomhet med over 20.000 kyr, ble dyrevernloven fra 1999 endret til også å ramme omsorgssvikt der «dyr blir overlatt helt til seg selv, kanskje uten mat og drikke». Et annet selskap fra New Zealand som opererer i Chile, står nå tiltalt for å ha drept 6000 kalver ved å sulte og mishandle dem.

Hvem er konkurrentene?

Her ser vi kjernen i spørsmålet: Norske dyrevelferdsstandarder, miljøkrav og landbruksstruktur med små besetninger bidrar i dag til at slike uønskete hendelser er svært usannsynlige. Om jordbruket i landet ble «fri» til å konkurrere på et globalt marked, så ville alt det måtte endre seg.

Og hva skal Norge konkurrere mot? Mot land som New Zealand? Land som er sterkt økonomisk avhengige av sin jordbruksindustri, som har uovervinnelige klima- og miljøfordeler, og som har vist en vilje til å ofre miljø og etikk for å forbli markedsledende globalt?

Om Norge importerer New Zealands modell og liberaliserer sitt landbruk, er det ikke bare lammene som vil bli kastet til ulvene.

Teksten er oversatt fra engelsk.