Norges estetiske katastrofer

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Sommeren 2016 var preget av en rekke tragiske og urovekkende nyhetshendelser. Men sommeren 2016 stikker seg ut på et annet, og hyggeligere vis. Stadig flere, både nordmenn og utlendinger, velger å legge ferien til Norge. De kommer selvsagt for naturen; fjord, fjell, midnattssol og bygdetun. Men også til de største byene.

Til og med vår tidligere stygge hovedstad. Oslo har blitt en internasjonal storby der folk kommer for å oppleve arkitektur, kunst, mat, uteliv, bystrand og festivaler. Men hva med det Norge som hverken er natur eller storby, men befinner seg midt imellom? Jeg snakker om tettstedet og den norske småbyen. Det er jo her folk jobber og bor.

Tap av sjel

Kunnskapen om hva som førere til bærekraftig og positiv byutvikling har til nå stort sett kommet storbyene til gode. Tilbake sitter tettstedene og småbyene som steder man kan bruke, men ikke oppleve. Dette er poenget i en kronikk skrevet av Kunsthistoriker Daniel Johansen for NRK Trøndelag. Overskrift: Norske tettsteder – en nasjonal tragedie.

Johansen beskriver et typisk tettsted slik: «-De domineres av store asfaltbelter med frittliggende kasser som rommer kjøpesentra, rådhus – og – for de uheldige som bor der, en og annen leilighet.»

Men for å tiltrekke seg humankapital fra resten av landet, må et sted også oppleves som fint. I gamle dager hadde tettstedene og småbyene tette og store trehusmiljøer, samlet rundt hovedgater og møteplasser. Disse har mange brutalt kvittet seg med, og samtidig tapt mye av sin sjel. De få som har sett verdien i å ta vare på den gamle bebyggelsen har lyktes i å kultivere sitt sentrum og gjøre seg til en attraktiv sted.

Gran – et arkitektonisk ødelagt sted

Arkitekt og tidligere rektor ved kunsthøyskolen i Oslo, Peter Butenschøn har også pekt på ambisjonsløse norske tettsteder som et stort problem. Han omtalte strekningen Oslo–Gjøvik som en «sammenhengende studie i tilfeldige utviklede små steder»: Nittedal, Gran og Brandbu.

Det var der jeg vokste opp.

Fra Harestua reiste man opp til Gran for å handle. Her var det en koselig handlegate med gammel trehusbebyggelse. Og et klassisk konditori i enden av gata, ved togstasjonen, som foreldrene mine likte så godt, og de er fra Bergen og Haugesund.

Stedet hadde en autentisitet. Og det er stikkordet for de opplevelsene mennesker søker i dag. Den turismen som øker mest i Norge er såkalt kulturturisme. I dag er Gran et ødelagt sted, arkitektonisk sett, som har fått mye negativ omtale på grunn av dette.

- Ser ut som en pornofilmsjappe på svenskegrensa, sa NRKs Hans Olav Brenner om et mye omtalt Coop-bygg som markerer inngangen til Gran Sentrum.

Se: Hans Olav Brenner besøker Gran

Noen får det til

Bygdedyret er et gammelt begrep på de undertrykkende kreftene i bygda. Men det er en mentalitet. Den estetiske katastrofen man ser i mange norske småbyer og tettsteder er en fysisk realitet.

For å redde tettstedene, må næringsliv og kommunene trå til. Hvis ikke, vil ikke tettstedene og småbyene være et sted man vil oppholde seg; kun passere, kjapt inn og kjapt ut.

Og noen får det til, som Drammen – selve glanseksempelet på noen som har prioritert positiv byutvikling og forvandlet seg til et attraktivt sted. I dag er det ikke lenger bedre med en dram i timen, for å referere til en gammel vits.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter