Norske tettsteder – en nasjonal tragedie

Erling Dokk Holm skrev i Dagens Næringsliv 06.08 at alle norske byer og tettsteder er for små. Regioner i hele landet trenger kraftsentra som kan produsere kapital, kreativitet og kompetanse for sitt omland. Kompakte og store byer tiltrekker seg også humankapital fra resten av landet.

Men Dokk Holms oppskrift mangler ett vesentlig bein. Dersom man skal tiltrekke seg kompetanse må man også være et attraktivt sted. Og med attraktivt menes ikke bare gode lovpålagte tjenester og et velfungerende boligmarked. Opplevelsen av byen eller tettstedet må også være positivt.

Førde

En venn spurte meg en gang om jeg hadde besøkt Førde. Da jeg avkreftet det, malte han ut sitt første møte med stedet. ”Fra flyplassen kjører du gjennom en natur så spektakulær og vakker som bare Vestlandet kan tilby. Så ser du byen…

Dessverre er denne beskrivelsen dekkende for et stort antall norske småbyer, tettsteder og kommunesentra. De domineres av store asfaltbelter med frittliggende kasser som rommer kjøpesentra, rådhus – og - for de uheldige som bor der, en og annen leilighet.

Dette preget suppleres ofte av en tungt belastet trafikkåre dundrende gjennom det hele. De fleste tettsteder av dette slaget har ingen opplevelser å tilby, med unntak av den varehandelen man finner på alle tilsvarende steder. Kanskje en laftet bu som selger troll og reinsdyrpølser. Det som er bygget er ikke planlagt for at det skal sees eller oppleves, kun brukes.

Norge hadde landsbyer

Ser man på fotografier av norske tettsteder før krigen, innser man fort at forestillingen om at Norge ikke hadde landsbyer er helt feil. Tette og store trehusmiljøer samlet rundt gater og plasser var heller regelen enn unntaket i det meste av landet. De få kommunene som har vært velsignet med generasjoner av framsynte politikere har klart å ta vare på dette særpreget.

Et lykkelig eksempel er Ringebu som har ivaretatt sin trehusklynge og til og med omgjort den bitte lille hovedgaten til en gågate. For dette fikk lille Ringebu, som landets første bygdesenter, Statens bymiljøpris i 2011 og utkonkurrerte med det byene Skien, Hamar, Moss og Larvik. De fikk det fordi de klarer å kultivere sitt sentrum slik de fleste byer burde, men ikke får til.

Stjørdal

På Stjørdal, en av Trøndelags hurtigst voksende småbyer går utviklingen i tråd med landsgjennomsnittet. Nesten hele det gamle sentrum er nå revet og pregløse bo- og næringsmaskiner omgitt av asfalt er satt opp.

Dette mens den gamle byen, stykkevis og delt, flyttes til bygdemuseet hvor det nå anlegges en hel gate av Stjørdals tapte idyll. Disse husene kunne ha blitt stående, eller blitt samlet i en annen del av sentrum og der tatt i bruk, men må her vike for kortsiktige utbyggingsinteresser.

Tapet av historisk bebyggelse behøver likevel ikke å bety undergangen for opplevelsen av et sted. Dersom et moderne sentrum er bygd opp for å sees og brukes til annet enn bilbasert handel, kan det også oppleves som attraktivt.

Drammen

Dessverre går de fleste rådhus seg ofte bort i slike byfornyelsesprosesser. Årsaken til dette er kanskje at det ennå ikke har blitt formulert et klart skille mellom den typen næringsbygg som skal prege et sentrum og det som ofte legges utenfor. Sentrum etter sentrum i norske tettsteder bygges ut etter mønster fra kjøpesenterbydelene utenfor de store byene.

Dersom man hadde forsøkt å sette opp et slikt næringsbygg i et storbysentrum, ville dette umiddelbart ha ført til offentlige protester.

Estetikk oppleves ofte som en markør for graden av kompetanse i en kommune. Der hvor estetikk ikke har fått spille en rolle i planleggingen av stedet, finnes det tilsynelatende heller ingen opinion som stiller krav til hvordan deres omgivelser skal se ut.

Likegyldig til omgivelsene

Og vil man flytte til et sted hvor befolkningen er revnende likegyldig til omgivelsene sine? Et sted som ser ut som det er planlagt etter innfallsmetoden presenterer seg med andre ord som et lavkompetansesamfunn. Her kan man heller ikke forvente å finne annen tilrettelegging utenom det vanlige.

Skal regionsentrene klare å konkurrere om de gode hodene, må småbyer og tettsteder, som Erling Dokk Holm skriver, planlegge for å vokse og bygge tett. Men de må samtidig tørre å satse like mye som storbyene på hvordan de faktisk oppleves. Det øves større press på planleggere og utbyggere i de store byene for å bevare det gamle, koste på det nye og skape vakre uteområder enn i småbyer og tettsteder.

Småbyer mister unødvendig mange fordeler av den veksten de kan skape dersom de slurver i formingen av det nye og bevaringen av det gamle. Det må ikke være slik at man må reise til Oslo, Trondheim eller Bergen for å oppleve godt ivaretatt historisk bebyggelse, god moderne arkitektur og helhetlig planlagte bymiljøer. Når lille Ringebu kan da burde faktisk også Stjørdal kunne!