Kronikk

Norge må styrke sin energimakt, ikke fase den ut

Å legge ned norsk olje- og gassvirksomhet vil ikke gjøre verden bedre for våre barn.

Terje Halleland og Ketil Solvik-Olsen

Vi må ikke la klima- og miljødebatten styres av dem som får panikk, skriver kronikkforfatterne Terje Halleland og Ketil Solvik-Olsen.

Foto: privat

Hvem skal produsere verdens olje og gass om noen tiår? En samlet miljøbevegelse mener Norge fullt og helt skal overlate det til verdens «oljesjeiker» i Midtøsten, Amerika og Russland.

Vi mener det er en dårlig ide.

Miljøbevegelsens tilnærming vil trolig svekke det globale miljøarbeidet, styrke land som nedprioriterer menneskerettigheter og demokrati og forrykke maktbalansen i favør energimakter som ikke er blant våre allierte. Vi tror ikke det er en verden som blir bedre for våre barn.

Feil konklusjon

Bakgrunnen for debatten er en fersk rapport fra IEA. Organisasjonen produserer hvert år en rekke hypotetiske scenarioer, og i ett av dem peker de på at verdens olje- og gassproduksjon kan reduseres markant mot 2050. Forutsetningen er riktignok et ekstremt høyt investeringsnivå innen fornybar energiproduksjon og energisparing.

Norsk miljøbevegelse omfavnet rapporten, og blekket var knapt tørt før de hadde koordinert og nærmest definert en rekke nyhetssaker. Budskapet deres var tydelig og enkelt: Siden verden i dette scenarioet vil forbruke mindre fossil energi, så må Norge avslutte all satsing på petroleumssektoren.

Vi må slutte å snakke ned vår viktigste næring.

Miljøbevegelsen fortjener for så vidt honnør for mediearbeidet, men lukker øynene for et uomtvistelig faktum: Selv i det mest «klimaoffensive» scenarioet for 2050 vil verden fortsatt forbruke vesentlig med olje og gass. Da bør man ha en saklig debatt om hvor i verden denne energien bør produseres.

Denne debatten er alt for viktig til å la seg styre av følelser og øyeblikksbilder. Den bør funderes på fakta og realisme. Derfor er vi svært uenig i en konklusjon om at Norge bør være i front med å avvikle vår petroleumsnæring.

Tvert imot tilsier de fleste argument det motsatte.

Den globale maktbalansen

Energi handler om en bedre hverdag for folk flest. Stabil tilgang til trygg og rimelig energi har vært en forutsetning for å løfte milliarder av mennesker ut av fattigdom. Energi handler derfor også om global maktbalanse.

Det er urovekkende at enkelte mener Norge frivillig skal overføre makt, verdiskapning, velferd og kompetanse til autoritære og menneskerettighetsfiendtlige regimer som Saudi-Arabia og Russland, i stedet for å konkurrere om å være en av de gjenværende, miljøvennlige tilbyderne i fremtiden.

Det vil i et klima- og miljøperspektiv være meningsløst å fase ut leting og produksjon i Norge.

Når vi med stor sikkerhet kan si at etterspørselen etter olje og gass vil være betydelig i tiårene foran oss, vil det i et klima- og miljøperspektiv være meningsløst å fase ut leting og produksjon i Norge. Hvis målet er lavest mulige utslipp globalt bør Norge selvsagt fortsatt være en tilbyder av gass som faser ut og erstatter langt mer klimafiendtlig kull.

La oss minne om at det i Russland planlegges nye utskipningshavner for kull i arktiske områder. Kina øker fortsatt sitt kullforbruk og nye kullkraftverk åpnes tilnærmet ukentlig.

Må ikke styres av panikk

Oljeproduksjonen i Norge har et lavere karbonavtrykk enn det globale gjennomsnittet. Man finner også betydelig satsing på ny miljøteknologi i de norske klyngene. Det kommer både verdens petroleumsnæring til gode, og bidrar til grunnlaget for kompetanseklynger som vi skal leve av innen «grønne næringer».

Denne debatten er alt for viktig til å la seg styre av følelser og øyeblikksbilder.

Selv om man gradvis reduserer bruken av olje og gass til energi- og varmeformål, så er det fortsatt en innsatsfaktor for petrokjemisk industri. Ergo leverer vår petroleumsnæring viktig råvarer til produkter som sykler, datamaskiner, ski, kajakker og kunstgjødsel. En stans i nye letelisenser i Norge vil også være kroken på døren for ny og utslippsfri energi basert på gass, som for eksempel blått hydrogen.

La ikke klima- og miljødebatten styres av dem som får panikk. Det er faktisk veldig mye vi bør glede oss over, og som gjør at vi kan puste med magen og ta rasjonelle beslutninger og forvalte knappe ressurser rasjonelt og fornuftig.

Ny teknologi endrer bildet

Vi er ikke i tvil om at verden vil få betydelig vekst innen fornybar energi. Verden vil få tilgang til bedre, billigere og langt mer bærekraftige batterier. Den teknologiutviklingen verden nå opplever vil langt på vei løse mange av de utfordringene enkelte i dag får panikk av å møte.

Alt fra fremtidsforskere som Tony Seba til våre hjemlige analytikere i Rystad Energi peker på at grønn teknologi opplever kvantesprang som gjør slike produkter så gode og så billige at de vil utkonkurrere mer forurensende produkter. Det vil skje selv uten subsidier, avgifter og reguleringer. Rett og slett fordi folk vil foretrekke dem basert på kvalitet, pris og funksjonalitet.

Det er urovekkende at enkelte mener Norge frivillig skal overføre makt til autoritære og menneskerettighetsfiendtlige regimer.

Derfor bør vi i Norge slutte å bruke så mye politisk energi på å forsøke detaljregulere prosesser hvor markedsaktørene allerede oppnår suksess. Det skaper bare unødvendige konflikter og påfører innbyggere og næringsliv unødvendige ekstrakostnader og irritasjon.

Utvikling for de neste generasjonene

Det er verdt å minne om at når miljøbevegelsen i dag omfavner jernbanen som miljøvennlig, så opplevdes den i langt over 100 år som sterkt forurensende med sine kullbaserte lokomotiv.

Vi skal være glade for at datidens kollegaer av dagens forbudsivrige miljøvernere ikke fikk stoppe jernbanens utvikling i dens barndom. Det bør vi heller ikke gjøre med den norske petroleumsnæringen.

La ikke klima- og miljødebatten styres av dem som får panikk.

Dernest må vi slutte å snakke ned vår viktigste næring. Den bidrar i dag til å finansiere mye av den teknologiutviklingen som vil legge grunnlaget for neste generasjon næringsliv, verdiskaping og velstand.

La oss heller sikre at globale miljøavtaler bygger på gode og likeverdige konkurranseforhold, som verdens aktører må forholde seg til på tvers av kontinenter.

Da unngår vi at industri, makt og utslipp flyttes til landene som klarer å forhandle seg frem til unntak og lave krav.