Norge henger milevis bak de fleste europeiske land når det gjelder talentutvikling blant evnerike skolebarn – i motsetning til på andre områder, som idrett, der verden gjerne ser til Norge med våre toppidrettssentere og toppidrettsgymnas. Dette gjelder både i forhold til land vi er for stolte av å sammenligne oss med, og små europeiske land som sliter med både økonomi og indre strukturer. Det er dessverre min konklusjon etter å ha deltatt på en konferanse arrangert av European Council for High Ability (ECHA).
Selv om Norge henger langt bak de fleste europeiske land på dette området, så begynner heldigvis begrepet evnerik å figurere mer og mer i det offentlige rom. For snaue ti år siden var det et ikke-tema for de fleste, med unntak av noen modige pionerer som kjemiprofessor Martin Ystenes eller sta pedagogikkprofessorer som Kjell Skogen.
Da foreningen Lykkelige barn, som jeg representerer, ble til i 2007 klarte knapt noen av oss å si ordene «høyt begavet» offentlig. Dette var en del av elevmassen «hvis navn ikke skal nevnes». Trenden har heldigvis begynt å snu. I 2014 begynner temaet å bli mer og mer brukt og diskutert både av politikere, enkeltindivider og i akademiske kretser. Det har nå endelig blitt gitt ut to bøker om temaet skrevet ut fra norske forhold. Lærerutdanningen får nå også endelig dette inn i pensum gjennom et eget kapittel om tilpasning for evnerike. I oktober inviteres landets lærere til en konferanse om pedagogikk for evnerike, med utgangspunkt i norsk skolehverdag.
Barna er vår nåtid
I år, etter å ha vært leder for det norske nettverket for foreldre med evnerike barn i seks år, dro jeg på konferansen arrangert av ECHA for å lære og bli inspirert. 40 land er representert på denne konferansen, de fleste av dem europeiske. I løpet av disse dagene har jeg vært i kontakt med godt over 20 delegater og har fremdeles til gode å ha snakket med en hvis land ikke har et organisert pedagogisk tilbud for de evnerike – noe vi altså i Norge er milevis unna.
Flere kloke hoder har sagt at barna våre er ikke vår fremtid, de er først og fremst vår nåtid. Hvordan vi tar vare på våre barn, hvordan vi støtter dem og utvikler deres talenter i dag, vil gi avkastning på sikt. En av delegatene, professor Poul Nissen fra Danmark, uttalte i en samtale at forskning viser en klar sammenheng mellom det nivået pedagogene prøver å løfte barna opp til og barnas prestasjoner. Og dette gjelder ikke bare de evnerike.
I Nederland jobbes det med forskjellige modeller for å ivareta de evnerike, og der hvor de har klart å finne en modell som fungerer, viser det seg at trivselen hos elevene øker. Ingen av ECHA-delegatene jeg snakket med, var først og fremst opptatt av å «produsere flinkiser eller broilere». Men de er opptatt av er å ivareta de evnerike barna på en riktig måte, slik at de får et godt selvbilde og utvikler seg i det tempoet og på de områdene de har talent.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Kan ikke kopiere andres modeller
Blant annet indikerer hjerneforskningen at de evnerike barna modnes annerledes enn sine jevnaldrende. Det betyr at de trenger å bli ivaretatt på en annen måte. Disse forskjellene jevnes ut med alderen, derfor er det viktig å starte allerede i førskolealder. Disse barna kan være mer følsomme, mer intense eller mer introverte enn andre barn. Her er det rom for både feildiagnostisering og forsømmelse av barnas egentlige behov.
Dette skjer fordi vi fremdeles vet for lite om hvordan et evnerikt barn fungerer. Derfor satser de fleste landene i Europa (og verden) på forskning og utprøving av pedagogiske tiltak. Pedagogikk for evnerike, som all annen pedagogikk, er kontekstuell. Derfor er det nesten umulig å kopiere andres modeller blindt.
Vi trenger folk som jobber faglig og metodisk med disse spørsmålene, innenfor eller utenfor det offentlige systemet. Og derfor synes jeg det er leit at Norge var representert med tre delegater som hadde tatt privat initiativ til å reise til ECHA, mens de andre landene kunne stille opp med professorer, psykologer med lang erfaring innenfor offentlige prosjekter rettet mot evnerike og pedagoger som jobbet målrettet med metodikken for disse barna.
Et nytt, nasjonalt prosjekt
Vi kan høste mye kunnskap og erfaringer fra de andre landene i Europa, men vi trenger vår egen modell som passer de norske forholdene. Vi trenger faglig dyktige folk som kan håndtere spørsmålet om evnerikhet på en profesjonell måte, og vi trenger bevissthet i det norske samfunnet om at de evnerike barna er akkurat som alle andre barn – også de har sine behov og utfordringer. Disse bør identifiseres og håndteres på en profesjonell måte.
Noe blir allerede gjort her og der på enkeltskoler og i enkeltkommuner. I den siste tiden, spesielt det siste året, har jeg registrert en oppgang av antall positive tilbakemeldinger fra foreldre om hvordan barna deres og de selv blir møtt av skolen og andre fagpersoner. Dette bør vi bygge videre på for å etablere et nasjonalt nettverk hvor vi kan utveksle kompetanse og danne ny, relevant kunnskap. Kanskje om to år, når ECHA skal holde sin 15. konferanse i Wien, kan vi stolt fortelle at nå endelig har vi et nasjonalt prosjekt knyttet til evnerike i Norge også?
Fram til da får vi høste erfaringer fra land som Kroatia, Estland, Nederland, Tyskland, Slovenia, Ungarn, Hellas, Tyrkia, og andre som satser mye mer på dette området enn Norge.
