I disse dager har «Kongens nei» premiere, en flott og påkostet film om det tyske angrepet på Norge. Den føyer seg likevel inn i en tradisjon hvor lokale norske hendelser gjøres viktigere enn de i realiteten var. De virkelig viktige krigshandlingene i Norge som påvirket krigens utfall i Europa ser ikke ut til å nå verken filmlerretet eller TV-ruten i dramatisert form.
Lokale heltehistorier fra Sør-Norge
Når krigen skal formidles på film og på TV, gjentar det samme seg. Alle nyere norske TV-serier og filmer fra krigens dager tar utgangspunkt i lokale heltehistorier fra Sør-Norge.
Det er i og for seg ikke noe galt med filmer og serier som «Max Manus», «Heltene i Telemark», «Kampen om tungtvannet» og nå «Kongens nei». Problemet er at de i sum formidler og viderefører en skjev og nokså perspektivløs fortelling om krigen i Norge.
Generelt fremstilles lokale hendelser i Sør-Norge med marginal betydning for krigens utvikling som svært viktige, mens hendelser med stor betydning for forløpet av krigen i Europa derimot er helt og uforklarlig fraværende.
Som «søring» oppdaget jeg krigen i Norge gjennom min mors fortelling om et tysk krigsskip som ble senket i Ofotfjorden der hun vokste opp. Dette ble for meg veien inn i et forfatterskap om den for meg ukjente krigen i Nord-Norge. Det har foreløpig blitt til to romaner «Seks dager i april» og «Den tapte våren» som begge handler om angrepet på og beleiringen av Narvik.
Den viktigste krigshistorien er underkommunisert
For meg er det underlig at denne viktigste delen av krigshistorien er underkommunisert og derfor ukjent for mange. Kanskje skyldes det en gjennomgripende ignoranse og systematisk historieforvrengning? For eksempel avviste en profilert nyhetsjournalist i NRK i fjor under krigsjubileumsåret et forslag til innslag om angrepet på Narvik med at: «Dette er uten interesse siden det handler om lokalhistorie».
Det er neppe noen hendelse i Norge som har påvirket krigen i Europa mer en slaget i Ofotfjorden og kampene i Narvik i 1940. Hovedårsaken til angrepet på Norge mener mange er at både Hitler og Churchill ønsket tilgang til malmen fra Kiruna som ble skipet ut over den isfrie havna i Narvik. Okkupasjonen av Østlandet var kanskje bare et nødvendig steg på veien.
Narvik sentrum i verdens nyheter
Mens Blücher ble senket i Oslofjorden døde 283 norske sjøfolk i Narvik da panserskipene Eidsvoll og Norge ble torpedert. Narvik ble arena for et storpolitisk spill og en brutal krig hvor engelske, polske, franske og norske styrker kjempet sammen mot tyskerne i nesten to måneder. Byen var sentrum i verdens nyheter.
Narvik ble som den første tyskokkuperte byen i Europa frigjort 28. mai 1940, men overgitt til tyskerne igjen da de allierte trakk seg ut og Norge kapitulerte 8. juni. Da lå byen i ruiner og ni av byens ti tusen innbyggere var evakuert. Nær førti skip var senket og alle de ti tyske jagerne som angrep Narvik, eller 25% av den tyske jagerflåten gikk tapt. Mellom fem og ti tusen soldater og sivile mistet livet i krigshandlingene.
Er Nord-Norge for langt unna?
I norsk historiefortelling har hendelsene på Østlandet og spesielt senkningen av Blücher i Oslofjorden blitt selve symbolet på norsk forsvarsvilje. Det faktum at denne hendelsen bidro til at konge og regjering kunne flykte er viktig i et norsk perspektiv, men nesten uten betydning for krigens forløp.
Det har derimot tapet av de ti tyske jagerne i Narvik, andre krigsskip under angrepet på Norge og Blücher. Dette svekket den tyske krigsmarinen sterkt, noe man antar er en medvirkende årsak til at Hitler måtte skrinlegge operasjon Seelöwe, den planlagte tyske landgangen i England høsten 1940. I stedet rettet Hitler oppmerksomheten mot Russland, noe som var avgjørende for hans fall.
Kanskje er grunnen til at den norske krigshistorien blir formidlet med tyngdepunkt på Østlandet at Nord-Norge er langt unna? Kanskje kommer det av at det var viktig å skape heltefortellinger etter krigen når landet skulle gjenoppbygges? Eller kanskje skyldes det politiske motiver?
Kritiserte regjeringen for åpen mikrofon
Den største norske krigshelten, general Fleischer, som ledet slaget om Narvik gjorde seg grundig upopulær 17. mai 1940, da han talte på radio fra Tromsø. Midt i en krig kritiserte han regjeringen for åpen mikrofon på radio:
«Som alle vet har vår forsvarsevne planmessig vært brutt ned i mange år. Vårt militære nederlag har vært forberedt også av oss selv. Det er bare merkelig at motstanden sydpå ikke straks brøt fullstendig sammen, men at den kunne fortsette så lenge som den gjorde.»
Ordene falt regjeringen tungt for brystet. Etter kapitulasjonen ble Fleischer kommandert til England, der mange hevder han systematisk ble tilsidesatt og forbigått av den norske eksilregjeringen. Fleischer tok sitt eget liv i Canada i desember 1942.
Politisk agenda?
Men selv etter hans død fortsatte kontroversene. Etter krigen, nektet Arbeiderpartiregjeringen ham en begravelse på statens bekostning. Både kongen og representanter fra norsk samfunnsliv deltok, men ingen fra regjeringen. Det samme gjentok seg da monumentet over ham skulle avdukes i Harstad.
Mye tyder altså på at det kan være politisk agenda, som ligger til grunn for hvordan den norske krigshistorien har blitt og fortsatt formidles.
General Fleischers rolle og syn på regjeringens handlinger før og under krigen ble rett og slett for ubehagelig å forholde seg til.
Når kommer filmene om krigen i Norge?
I historisk perspektiv er krigen i Ofotfjorden, nord-norske spioner og motstandsfolks bidrag til å uskadeliggjøre den tyske slagskipsflåten som reduserte trusselen mot de livsviktige Murmansk-konvoiene, samt det russiske felttoget og tyskernes nedbrenning av Finnmark de viktigste og mest betydningsfulle hendelsene på norsk jord under krigen.
De ser likevel ikke ut til å nå lerretet eller TV-ruten når nye filmer og serier skapes. Historien er dramatisk nok og det finnes mengder av stoff å ta av. Jeg spør igjen:
Når kommer filmene om krigen i Norge?
Følg debatten: og
