På fødeavdelinger og fastlegekontor, på sykehjem og i klasserom blir velferdsstaten legemliggjort i faktiske mennesker med hender, hjerter, hjerner og fornavn. Det er der vi trenger dem. Mest og lengst.
Det er også der personalmangel har gjort seg gjeldende allerede. I by og bygd. I årene som kommer blir det trolig verre. Selv om stortinget bevilger mer penger, må noen gjøre jobben der ute i den virkelige verden.
Selvsagt vil noen ansatte gjennom livet bli avdelingsledere, få ansvar og oppgaver. Kanskje slippe turnus eller få mindre belastning dersom alderen tynger.
Likevel er det uforanderlig slik at det er på «gølvet», på nattevakter og i den konkrete jobben de ansatte først og fremst trengs. I fremtiden er det ikke sikkert at alle ansatte vil orke eller gidde å stå i slike stillinger gjennom et helt yrkesliv.
Arbeidskraftsrevolusjon
For alle som utgjør velferdsstatens grunnmur og førsteskanse er det neppe lønnsstigen som i første rekke har lokket. Som storsamfunn må vi inspirere og kvalifisere flere unge til å velge utdanning og fremtidig karriere i velferdsyrker.
Arbeidstakere som kan se venner i privat sektor tjene mer. Som kan se at naboen har hjemmekontor eller slipper å organisere hverdagen etter arbeidsgiverens turnusplan.
Du kan gå på nattevakt på fødestuen, rette matteprøver på kveldstid eller ha helgevakt på en institusjon, og se i facebookfeeden din at et annet liv er mulig.
Enten det er utdanningssektoren, helsesektoren eller andre viktige yrker, kommer vi kanskje ikke utenom en revolusjon, nytenkning og nyorganisering av arbeidshverdagen for å få folk til å velge denne typen yrker.
Særlig arbeidstakere i småbarnsfasen og seniorer som jo skal stå lengt mulig i jobb, er sårbare. Mange av samfunnets mål for best utnyttelse av menneskelige ressurser inneholder noen kryssende målsettinger. Arbeidslinja krever at folk står i jobb. Dersom arbeid til alle er jobb nummer én, må de som ikke kan stå i full jobb eller i full turnus også kunne yte det de kan bidra med.
Derfor er det mye med arbeidstakernes hverdag og livsløp som må under lupen. Frafall av ansatte. Bruken av deltid, vikarer og ukvalifisert arbeidskraft gjør at det allerede i dag er krevende å organisere arbeidskraften for arbeidsgivere og livsløpet for den enkelte ansatte.
Danske tilstander og norske eksperter
Velferdsstaten møter monumentale utfordringer dette tiåret. I Norge har vi i mange år snakket for mye om pengene og for lite om personell.
I Danmark var krisen i helsevesenet en av de store hovedsakene i Folketingsvalgkampen i fjor høst. «Sundhedskrisen» var en rød tråd gjennom valgkampen. Det danske arbeiderpartiet var plutselig ikke fremmed for direkte lønnsbevilgninger utenfor det sosialdemokratisk, hellige trepartssamarbeidet. Innvandringskritiske partier var plutselig villige til å tenke nytt om arbeidsinnvandring. De store styringspartiene var plutselig villige til å diskutere strukturreformer fremfor å forsvare det bestående.
Å holde velferdsstaten bærekraftig i årene som kommer er sannsynligvis så krevende og avhengig av så store endringer at norske partier også må tenke nytt om sin politikk. Det bærer ikke minst Helsepersonellkommisjonen rapport som kom denne uken, preg av.
Befolkningsendringer
Kommisjonens rapport peker nettopp på at man ikke kan bevilge eller bemanne seg ut av situasjonen når andelen og antallet eldre øker betydelig.
Det er nettopp befolkningsendringen som tvinger frem endringer, ikke bare i helsevesen, skolevesen og deres mange ansatte. Hele tanken om arbeidsliv og karriere må endres, hvis vi skal få folk til å jobbe der i alle faser i yrkeslivet. Økt kompetansekrav gjør det også vanskeligere å hoppe inn og ut av et yrke.
Helsekommisjonen vil flytte ansvar mellom yrkesgrupper. Det vil føre til profesjonsstrider og på-tråkkede tær både her og der. Det er likevel noe man ikke kommer utenom, dersom personellsituasjonen skal være bærekraftig.
Høstens valgkamp må ikke bare handle om vanlige folk. Den må handle om at det kan bli uvanlig få folk til viktige nøkkeloppgaver i årene som kommer.
Det vil gå utover alle mulige folk.
