Når Harold Pinter og Dario Fo kan få Nobelprisen i litteratur, kan Jon Fosse også få den. Hvis han ikke får prisen, så handler det ikke om at hans dramaer, som er oversatt til 40 språk, ikke er vesentlige nok, men om at han er for ung. Mest trolig er det at Svenska Akademien premierer en tradisjonell romanforfatter i år, og de mest åpenbare forsømmelsene befinner seg i USA.
Hvis det da ikke blir den syriske poeten Adonis. Aldri hadde vel en slik pris vært mer på sin plass i år, når Syria brenner? Samtidig har den type utenomlitterære faktorer tidligere vært noe de atten akademimedlemmene har skydd som pesten. I alle fall var det slik i den tiden da den sagnomsuste sekretæren Horace Engdahl styrte Nobel-skuten. Engdahl vakte også oppsikt ved å hevde at USA som litteraturland var isolert og trangsynt, og at den beste litteraturen stadig ble skrevet i Europa.
Men alt dette er lenge siden nå. Siden den gang har historikeren Peter Englund innehatt vervet, og som nettopp en speiling av denne innflytelsen, gikk prisen i fjor til Svetlana Aleksijevitsj, en eksponent for en type eksperimentell sakprosa som også Englund skriver.
Uoppdaget kontinent
Men nå har også Englund gått fra borde. Når dørene til Akademiet åpner presis klokken 13 i Gamla Stan i Stockholm vil verdenspressen få se Sara Danius – litteraturkritiker, og vel også, i likhet med Engdahl, mer skolert i den tradisjonelle europeiske litterære kanon, enn i litteratur fra Amerika, Afrika og Asia.
Hvis det hadde funnes rettferdighet i den litterære verdenen, hadde det vært på høy tid å premiere nettopp en forfatter som skriver på det som er blitt kalt «The Great American Novel». Forfattere som Jonathan Franzen, eller Richard Ford er kanskje ikke blitt gamle nok, men det er Cormac McCarthy, Joan Didion, Philip Roth, Don Delillo og Joyce Carol Oates, som alle er født på 30-tallet. Det hadde vært flott om det ble en av dem.
Den svarte, muntlige afrikanske fortellertradisjonen, representert ved Ngugi wa Thiong'o fra Kenya, ville også vært et hittil uoppdaget litterært kontinent for Nobelprisen i litteratur, men nok en gang: Det er nettopp når vi kritikere forsøker å tenke rettferdighet på denne måten, at Akademiet slår til med en Patrick Modiano eller en Elfriede Jelinek, som absolutt ingen av oss var i nærheten av å tenke på.
Drøm og virkelighet
Et av de mest besynderlige fenomenene i fortellingen om Nobelprisen i litteratur i de senere år, er utvilsomt betting-listene. De såkalte «literary betters» har hatt en forbløffende evne, til, om ikke tippe riktig vinner, så i alle fall å ha vinneren på sin topp-ti liste. På toppen av den listen troner i skrivende stund Ngugi wa Thiong'o, Adonis og i år, som i fjor, Haruki Murakami. I sistnevntes tilfelle er det kanskje mest snakk om ønsketenkning fra de millioner av lesere, som dyrker dette forunderlige forfatterskapet.
Men hvorfor skulle ikke Murakami kunne få prisen? Murakami er det selvsagte motstykke til den virkelighetshungrige litteraturen, som har hatt konjunktur de senere år. Hans verk er en stadig påminnelse om at menneskelivet består av like deler søvn som våken tilstand, drøm som virkelighet.
I sin trassige desinteresse for alt som har med selvbiografisk skriving å gjøre, er Murakami for øvrig helt på linje, med Jon Fosse, som nærmest går i svart hver gang han hører ord som «virkelighet» eller «selvbiografisk litteratur». Og dette er for øvrig ikke den eneste likheten mellom de to. Begge har nylig skrevet kjærlighetsromaner i flere bind med notoriske mordere i hovedrollen.
Hvem tror du får årets nobelpris i Litteratur? Delta i diskusjonen under!
