Som de fleste andre er jeg innforstått med den situasjonen vi og resten av verden står i, og dermed også den kollektive innsatsen den krever. Derfor satte jeg med ned på hybelen og leste så godt jeg kunne til eksamen, selv om dette er et sted hvor flere studenter enn meg sliter med å fokusere og derfor vanligvis søker seg ut til nærmeste bibliotek. Dette var i god tro om at neste semester skulle bli bedre bare vi bet tennene sammen nå.
Sosiale medier flommer over av tips om hvordan vi kan ta vare på oss selv «i disse koronatider», og hvordan strukturere hverdagen.
4. mai leverte jeg min første eksamensoppgave. Deretter bevilget jeg meg fri resten av dagen – et av tipsene er nemlig å ta pauser!
Til kvelden samme dag leste jeg dog en nyhet som ga meg en klump i halsen – NTNU har bestemt seg for å avlyse alle forelesninger ut neste semester, altså til 2021. Plutselig innså jeg at jeg ufrivillig var blitt en nettstudent, i alle fall ut året.
Etter å ha lest om de ulike oppmykningstiltakene regjeringen har satt i gang, var dette absolutt ikke en beskjed jeg hadde sett for meg å få. Begrunnelsen er at det til 1.september ikke er tillatt med ansamlinger større enn 500 mennesker, og at semesteret begynner før dette.
Det er forresten verdt å nevne at de vil se på muligheten for øvingsgrupper, men hovedsakelig prioritere førsteårsstudenter da det ikke er nok plass. Det jeg ble mest overrasket over var den lite løsningsorienterte innstillingen til universitetsledelsen ved NTNU.
Alle forelesninger er ikke for 500 personer eller flere, spesielt ikke om man er litt senere ut i studieløpet. Så hvorfor skal alle studenter da skjæres over en kam og kun få tilbud om videoforelesninger?
Og hva med bibliotekene? Slik de løser dette på bussene er annethvert sete stengt av, og jeg mener at det er verdt å se på om vi ikke kunne ha prøvd ut noe liknende på alle universitetets biblioteker. Som vi ser på TV er det en løsning for når nye personer kommer til pulten også, nemlig knappe tre sekunders desinfisering. Det ser jo faktisk lettvint ut å overholde disse smittevernhensynene.
Jeg tror det er flere studenter enn meg som ønsker seg en mulighet til å studere et annet sted enn de klaustrofobifremkallende hyblene våre, hvor sengen står rett ved siden av og frister.
Jeg krever ikke mye, ett bibliotekbesøk i uken hadde jeg jublet høyt for. I mellomtiden gjør jeg så godt jeg kan. Jeg har kjøpt fuktighetsgivende og rensende ansiktsmasker over nett (på tilbud), har testet ut Funkygines treningstips, og har prøvd å ikke sparke ned bøker og nips fra hyllene mine under virtuelle yogatimer på mitt 10 kvadratmeter lille rom. Jeg har enda til gode å lage bananbrød.
Og ja forresten – jeg går på tur! Ikke har jeg tatt bussen på nærmere to måneder heller. Jeg skal dog ikke påstå at vi studenter har blitt fullstendig oversett; de av oss som er heldige nok til å ha en deltidsjobb, fikk tross alt et ekstra lån å betale tilbake.
Videre sliter så mange som en av tre studenter med ensomhet, og en av fire med psykisk helse. Jeg tror ikke situasjonen vi går gjennom nå fører til at dette endrer seg til det bedre, særlig ikke hvis vi ikke har sosiale arenaer slik som forelesninger, lesesaler og biblioteker å gå til.
Å sitte hjemme alene hele dagen å studere er dessuten ikke motiverende, og for de mange som sliter psykisk og i tillegg har et begrenset sosialt nettverk, er det å forvente at dette vil kunne være svært belastende.
NTNU har opplevd høye søkertall i år, og snakker om å slippe inn flere studenter enn før. Men jeg lurer på om alle de som søkte, var klar over hvordan deres studiesituasjon kom til å bli. Jeg tåler å gå glipp av Rammsteinkonserten i Trondheim i juli, som jeg betalte i dyre dommer for, men jeg tror at jeg og mange andre studenter vil få det tungt om neste semester vil føres slik det ser ut til nå. Dessuten frykter jeg at mange studenter vil komme til å droppe ut fra studiene.
