Kronikk

Nei, du har ikke angst, du er bare litt bekymra

Angsten er den nye glutenallergien. Altfor mange tror de har det.

Young man worried sitting on the floor
Tepikina Nastya / Shutterstock / NTB scanpix

En svært viktig faktor i forebygging av psykisk sykdom er å møte unge på gode måter når de uttrykker at de har det vanskelig. Men da trenger de unge et språk som har de nyansene som et følelsesliv har, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Tepikina Nastya / Shutterstock / NTB scanpix

Problemet er bare at det er ikke angst eller depresjon folk flest har. De er kanskje stresset eller har sovet dårlig et par netter. Dager går opp og ned. Det er normalt.

Det økte fokuset på psykiske lidelser er bra. Media, blogger og folk flest snakker om diagnoser, som for få år siden var tabu. Min bekymring er at psykiske symptomer har blitt en så stor del av språket vårt at vi bruker alvorlige psykologiske begreper om helt normale tilstander.

Traumatisert barnehagestart?

Det siste året har jeg hørt mye snakk om tilknytningsskader.

Ikke i forbindelse med min jobb som psykolog eller i forbindelse med traumatiserte barn i flyktningleirer, men i forbindelse med pappaperm og barnehageoppstart.

Det er ikke angst eller depresjon folk flest har.

Jeg har hørt folk i min omgangskrets si ting som at barn blir tilknytningsskadd av å starte i barnehagen når de er ett år, eller at de tar skade av å være i barnehagen fulle dager. Videre har jeg blitt fortalt at regjeringens utvidelse av pappapermen kan skade barns tilknytning, fordi mor må «reise fra barnet» på jobb.

Dette er påstander og utsagn som jeg opplever er en del av en ny og litt skummel tendens hvor vi kaster rundt oss med svært alvorlige begreper, uten å være helt klar over hva disse innebærer.

Jeg fikk så angst i dag, ass

Vi har allerede hørt det en stund når det kommer til andre psykiske sykdommer som angst og depresjon. «Jeg fikk så angst i dag ass». «Herregud jeg fikk helt panikkangst». «Jeg blir helt deprimert av det».

Begreper og diagnoser som har klare og ofte alvorlige konsekvenser for menneskers liv, bytter ut adjektiver som «nervøs», «trist» og «stressa».

Så la oss først ta en oppklaring i disse begrepene. For når det gjelder angst og depresjon er det en viktig faktor i diagnosekriteriene som vi psykologer og leger bruker når vi setter disse, og det er om symptomene går utover personens fungering i hverdagen.

Ingen har godt av et overdrevent sykdomsfokus.

Jeg har møtt mange personer med ulike former for angst og depresjon, og tro meg, de er ikke bare litt nervøse før de skal ha et foredrag på skolen eller jobben, eller nedstemt fordi de har blitt dumpa av kjæresten.

Dette er mennesker med alvorlige plager, som har det så tungt i hverdagen at de ikke får levd det livet de ønsker. Symptomene går altså drastisk utover deres fungering i hverdagen, de er ikke bare litt plagsomme.

Alvoret bak diagnosene

Når det kommer til begrepet «tilknytningsskade», så er det enda tydeligere.

Jeg har som psykolog også møtt flere som man kan si har en skadet tilknytning, men aldri fordi de startet i barnehagen da de var ett år, eller fordi pappaen deres var hjemme med dem i 15 uker i stedet for 12. Disse menneskene har alvorlige traumer.

Folk som sier barnehagebarn i ett års alderen får tilknytningsskader vet ikke hva de snakker om.

Her var ikke fedrene hjemme i pappaperm, her slo de. Her var ikke mødrene på jobb, de var rusa.

Hvis barna gikk i barnehage så var ikke problemet at de startet tidlig, men at det ikke ble oppdaget at de ble seksuelt misbrukt av noen i familien.

Mennesker med tilknytningsskader får ofte alvorlige psykiske plager som voksne. De sliter med å regulere egne følelser, de har en forstyrret selvfølelse og de sliter ofte i nære relasjoner til andre mennesker. Dette er med andre ord en alvorlig tilstand.

Folk som sier barnehagebarn i ett års alderen får tilknytningsskader vet ikke hva de snakker om.

Og nå kommer jeg til det jeg mener er problemet med denne begrepsbruken; å kaste rundt seg med slike alvorlige begreper og diagnoser er en hån mot dem som virkelig sliter.

Vi bruker alvorlige psykologiske begreper om helt normale tilstander.

Det gjør det ikke mindre skambelagt for ham som ikke kommer seg på jobb på grunn av alvorlig depresjon, at naboen sier at han blir deprimert av å ha bulket den nye Teslaen.

Dessuten er det unødvendig at mødre og fedre skal gå rundt å tenke at de påfører barnet tilknytningsskader over noe så trygt som å levere det i barnehagen.

Ungdommen

Jeg er bekymret for hvordan dette vil forplante seg til yngre generasjoner. Når vanlige følelser blir diagnoser, eller når utfordrende perioder i livet blir tilknytningsskader, hvordan skal de lære seg å forholde seg til dette som utfordringer og ikke sykdommer?

Ingen har godt av et overdrevent sykdomsfokus. Gjennom å kalle utfordrende perioder i livet for en diagnose er jeg redd for at fokuset ikke blir på hvordan vi mestrer disse utfordringene, men på hvordan diagnostisere de.

Vi kaster rundt oss med svært alvorlige begreper, uten å være helt klar over hva disse innebærer.

En svært viktig faktor i forebygging av psykisk sykdom er å møte unge på gode måter når de uttrykker at de har det vanskelig. Men da trenger de unge et språk som har de nyansene som et følelsesliv har.

Hvis tenåringsdatteren din formidler at hun er deprimert så trenger hun at du følger henne til fastlegen. Men hvis hun sier at hun er trist så er det viktigste kanskje en klem og litt ekstra tid med foreldrene sine.

Tenk deg om før du kaster ut psykiske begreper og symptomer i en samtale. Og selvfølgelig, kjenner du på vanskelige følelser og plager, snakk med noen, og gjerne en profesjonell. Det finnes god hjelp der ute.

Man skal alltid ta psykiske plager på alvor. Men jeg mener at ved å snakke om dette på en upresis måte, så er det nettopp det vi ikke gjør.