NRK Meny
Kronikk

Narkotika er også krig

Norge ser på narkotika som et helseproblem. Det hjelper ikke de landene der krigen mot narkotika står.

VENEZUELA DRUGS A soldier walks after a basic cocaine lab was blown away by Venezuelan soldiers near the frontier with Colombia

Bilde av et kokain-laboratorium nær grensen til Colombia som har blitt sprengt av soldater fra Venezuela. For landene i Latin-Amerika er narkotika først og fremst en sikkerhetsutfordring, skriver artikkelforfatteren.

Foto: HOWARD YANES / REUTERS

FNs generalforsamling avsluttet nettopp en ekstraordinær sesjon om den globale narkotikapolitikken. I forsamlingen fremsto Bent Høie som svært progressiv. Dessverre satt han fast i vrangforestillingen om at møtet ble initiert for å diskutere norske rusmisbrukere.

For meg handler ikke den globale narkotikapolitikken først og fremst om helsespørsmål i Vesten. I diskusjoner om hvilke stoffer som er mer eller mindre farlige enn andre, har jeg lite å bidra med. Diskusjonen om hvor vidt man bør avkriminalisere cannabis interesserer meg ikke i det hele tatt.

Det som engasjerer meg er vold. Av dem som dør en voldelig død årlig, blir hele 90 prosent drept i en fredssituasjon. Målt i menneskeliv er årsakene bak ekstreme drapstall mye viktigere enn spørsmål om krig og fred.

Vold og narkotika

Hvor mange som blir myrdet, varierer veldig fra land til land: Fra cirka 0,5 per hundre tusen i Norge, til cirka 90 i Honduras. Blant landene med de høyeste drapstallene, er narkotikatrafikk den mest fremtredende årsaken. Det er ingen tvil om at narkotika dreper, men flertallet av de drepte er ikke brukerne i Vesten. Flertallet av dødsfallene er blant produsentene, smuglerne, og de som kommer i veien for deres virksomhet.

Dette er et helseproblem for oss. For dem handler det i aller høyeste grad om sikkerhet.

Det er ingen tilfeldighet at de mest voldelig landene i verden følger narkotikaruten fra Peru og Colombia til USA. Men det er ikke nødvendigvis narkotrafikken i seg selv som er utløsende for volden.

Land som benytter få ressurser på å bekjempe produksjon og smugling, eksempelvis Costa Rica, har veldig lave drapsrater relativt til hvor sentrale de er i smuglerkjeden til USA. Det er mye som tyder på at det er lettere å unngå ødeleggende voldsspiraler om man ignorerer narkotikakriminalitet.

LES OGSÅ: «Slutt å jage narkomane»

Urettferdig byrde

Initiativtagerlandene fra Latin-Amerika argumenterer for at de betaler en urettferdig pris for krigen mot narkotika. Sammenlignet med vestlig land har de veldig få dødsfall relatert til bruk av narkotika (overdoser o.l.). Til gjengjeld sliter de med høye drapstall relatert til forsøk på å bekjempe produksjon og smugling av narkotika. Jo hardere de slår til mot narkokartellene – jo hardere slår narkokartellene tilbake.

De latterlig høye pengesummene gjør det vanskelig å benytte maktmidler effektivt. I Mexico begynte man med å sette inn politiet mot kartellene – men politiet ble etter veldig kort tid gjennomkorrupt. Neste steg var å sette inn hæren. På sikt var heller ikke den immun mot den korrumperende effekten av narkopenger. Når man har spilt ut både hær og politi, har man veldig lite igjen å gå på som stat.

Det er ingen tvil om at narkotika dreper, men flertallet av de drepte er ikke brukerne i Vesten.

Betaler med blod

Det er altså ikke så rart at flere land i regionen ønsker å finne sine egne løsninger på utfordringene – uten å være bundet av FN-konvensjoner. Eksempelvis vurderte den tidligere presidenten av Guatemala, Perez Molina, å legalisere transitt og produksjon av narkotika.

Ikke alle initiativtagerlandene ønsker å gå så langt, men de vil ha en endring. Disse landene er rett og slett lei av å måtte betale med blod for å redusere det globale narkotikatilbudet når hovedproblemet egentlig er etterspørselen i langt rikere land. Land med langt færre utfordringer og mye bedre evne til å konfrontere dem.

LES OGSÅ: Mexicos president: – Vi har lidd gjennom krigen mot narkotika

Norges engasjement i feil retning

Blant deltakerne i FN-forsamlingen markerte Norge seg som svært progressive. Bent Høie gikk ut mot bruk av dødsstraff i narkotikasaker, la ettertrykkelig vekt på et menneskerettighetsfokus, og argumenterte for såkalte skadebegrensende tiltak (sprøyterom o.l.). Bare ved å sende helseministeren i stedet for justisministeren (slik Kina gjorde), har Norge signalisert at vi først og fremst ser narkotika som en helseutfordring.

Dette er progressivt i nasjonal ruspolitikk, men ikke spesielt hjelpsomt for landene som kalte inn til konferansen. Dette er et helseproblem for oss. For dem handler det i aller høyeste grad om sikkerhet. I siste instans handler det om statens overlevelsesevne. De kalte ikke inn til konferansen for å diskutere verdigheten til norske rusmisbrukere.

Jo hardere de slår til mot narkokartellene – jo hardere slår narkokartellene tilbake.

Skulle Norge vært virkelig progressive ville vi gått hardt ut mot det internasjonale presset for å bekjempe narkotika i produksjons- og transittland med voldelig midler. Vi ville understreket at narkotika er et helseproblem i etterspørselslandene, og at det derfor er der kampen bør stå.

Lite nytt

Resolusjonen fra FNs generalforsamling inneholder lite nytt. De gamle konvensjonene gis full støtte, og det er ingen endring i operative tiltak. Om initiativtagerlandene hadde ambisjoner om at UNGASS kunne resultere i nye løsninger, ble de skuffet.

Likevel er resolusjonsutkastet et signal om en potensiell fremtidig endring i kurs. Det legges mye vekt på aktiv bruk av forskning som basis for politikkutforming. Mitt inntrykk er at vi i forskningsmiljøet begynner å nærme oss et konsensus om at krigen mot narkotika har vært en katastrofe. Kanskje kan det love godt for en endring i 2019 når forsamlingen igjen møtes for å diskutere den samme problematikken?

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter