Kronikk

Når støvet har lagt seg

Noe godt kan komme ut av krisen, men det forutsetter de riktige valgene. Som rektor Humlesnurr sa til Harry Potter: Det er opp til deg, Harry.

Thomas Hylland Eriksen

Krisen kan gi en anledning til å velge det langsommere livet der det er andre verdier enn arbeid og forbruk som er avgjørende, skriver Thomas Hylland Eriksen.

Foto: Jan Prokopius

Denne artikkelen er over to dager gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

I løpet av forbausende kort tid har vi beveget oss inn i ukjent territorium. I Norge er vi vant til at det meste går på skinner, og avsporingene er sjelden verre enn at de lar seg ordne opp i.

Nå står vi overfor en usynlig fiende, og samfunnet vil neppe bli helt det samme igjen etterpå.

Andre er som vanlig verre stilt enn nordmenn, så vi har strengt tatt ingen rett til å klage. Mauritius stengte sin eneste flyplass på onsdag, noe som er dramatisk for en liten øystat som er avhengig av flytrafikk for fysisk kontakt med omverdenen. I USA er den sosiale ulikheten så stor, og samfunnet så løst i fisken, at millioner av amerikanere, enten de er friske eller syke, vil stå på bar bakke om de ikke allerede gjør det.

Samfunnet vil neppe bli helt det samme igjen etterpå.

Land som Kongo mangler ressursene som trengs for å håndtere epidemiske virusangrep, og i fattige land er det vanskelig å stenge virksomheter og stanse handel. Østasiatiske land har derimot vist handlekraft.

Dramatiske endringer

Likevel er situasjonen i Norge mer dramatisk enn mange andre steder, nettopp fordi vi ikke har vært forberedt på noen krise.

Den merkes overalt. Oljeprisene synker, flyselskapene er teknisk konkurs, rorbuinnehavere fortviler, Hurtigruten permitterer, og det er bare begynnelsen. Ikke kan vi øve med koret eller kjøre poden på trening, og ikke kan flyene fly.

Vi får ikke engang lov til å rømme til fjells.

For første gang er store deler av verdens befolkning blitt minnet om hvordan globaliseringen fungerer.

En global pandemi har i mange år vært spådd av Verdens helseorganisasjon og eksperter på globalisering, men ingen kunne vite når og hvordan den ville komme. Nå er den her.

Fotball-EM er avlyst, regjeringer bruker penger de ikke har på krisepakker, restauranter og hotellkjeder permitterer og sier opp, bisettelser finner sted i tomme kirker, busser og tog er glisne, konsertsaler tomme, børstallene røde, og millioner får beskjed om å holde seg hjemme.

Nyhetssendingene er overfylt av korona-stoff, og det er rent så man synes synd på alle nyhetene som aldri får se dagens lys.

Farlig for makthavere

Før eller siden vil epidemien dabbe av. Restauranter vil åpne igjen, studentene vil vende tilbake til universitetene, og det blir igjen mulig å få kjøpt mel og dopapir i nærbutikken.

Men noe vil ha skjedd i mellomrommet eller liminalfasen, som antropologer kaller den, altså tidsrommet da man befinner seg mellom to stadier. I denne fasen, typisk puberteten, kan alt skje, og derfor er den farlig for samfunnets makthavere.

For første gang er store deler av verdens befolkning, inkludert den norske, blitt minnet om hvordan globaliseringen fungerer.

Denne innsikten kan vendes til noe konstruktivt.

Mange kjenner til den økende ulikheten som skyldes at de store blir større og de mindre går konkurs i en globalisert markedsøkonomi; enda flere vet at vi har malt oss inn i et hjørne fordi vi er narkomant avhengige av daglige injeksjoner av fossilt brennstoff. Men det finmaskede, tette nettet av forbindelser som holder systemet gående, og som gjør at europeere har kunnet leve komfortable, trygge liv, har vært mindre kjent.

Du tenker jo ikke på kraftverk og turbiner før strømmen går (og kanskje ikke engang da). Hver dag går du, uten å tenke på det, over et nettverk av vannrør som gjør jobben sin skjult, surklende et par meter under asfalten; det er først når kranen går tørr at du begynner å interessere deg for hvor vannet kommer fra.

Sårbart system

Slik er det også med globaliseringen av økonomien. Den er basert på hastighet, effektivitet, punktlighet og forutsigbare transnasjonale forbindelser.

Uten soyabønder i Brasil, ingen biff i Norge. Uten hærskarer av overarbeidede, underbetalte arbeidere på asiatiske fabrikker, ingen XXL eller Elkjøp. Uten containerskip, intet kinesisk økonomisk mirakel.

Det er dessuten just in time-logistikken som råder: Leveranser av alt fra hvete til norske møller og soyapellets til norsk oppdrettslaks, til jernmalm fra Australia og maskindeler fra Kina, skal finne sted raskt og punktlig. Forsinkelser fører til forrykkelser i hele verdikjeden, og når leveransene stopper opp, stopper produksjonen.


Koronakrisen kan være en oppskrift på mistenksomhet, tilbaketrekning, rasisme og nasjonalisme.

Kapitalismen er basert på kjøp og salg, stort sett i liten skala: Du har noe å selge, og jeg har solgt noe annet og har derfor penger å kjøpe med. Jo færre som kjøper, det være seg varer eller tjenester, desto dårligere ser totalregnskapet ut.

Den gjensidige globale avhengigheten som langsomt har vokst frem siden 1500-tallet, men som har skutt fart de siste tiårene, gjør det nå umulig for et land å klare seg alene. Stikkordet er sårbarhet.

I et slikt system kan liten tue velte stort lass. Det finnes en gammel barneregle som begynner med at hesten mangler en hestesko, og bare fem linjer nedenfor går hele kongeriket tapt.

Slike årsakssammenhenger kalles gjerne sommerfugleffekter: En sommerfugl flakser med sine små vinger i Rio de Janeiro, og skaper en svak luftstrøm, som møter andre luftstrømmer, som vokser i styrke og skifter retning, og før du vet ordet av det, er det orkan i Karibia. Disse effektene ser vi nå i fri fremføring, og verdensøkonomien fremstår som et korthus eller en rekke dominobrikker.

Realeffektene er åpenbare, blant annet i form av økt arbeidsløshet, som skyldes lavere etterspørsel og langsommere vareflyt.

I et slikt system kan liten tue velte stort lass.

Mulighet til forandring

I øyeblikket har mange nordmenn plutselig fått masse langsom tid kastet etter seg. Etter hvert vil flere få enda mer langsom tid. Det er en tid som kan brukes til kritisk ettertanke. For nå har vi i et glimt av erkjennelse sett den usynlige veven som holder verdensøkonomien gående og ikke minst sårbarheten den skaper. Denne innsikten kan vendes til noe konstruktivt.

Selvfølgelig kan korona-krisen være en oppskrift på mistenksomhet, tilbaketrekning, rasisme og nasjonalisme. Som vanlig går USAs president foran på dette området. Men den kan også brukes til det stikk motsatte.

Ettersom forskere og politikere har snakket om klimakrisen i tretti år uten at det har ført til merkbare resultater, kunne denne krisen være en gyllen anledning til å velge annerledes.

Krisen kan gi en anledning til å velge det langsommere livet der det er andre verdier enn arbeid og forbruk som er avgjørende, den nedskalerte økonomien der norske biffspisere ikke lenger trenger å være ansvarlige for at Amazonas blir hugget ned, og den nedkjølte verden der børsspekulanter og allerede meningsløst rike mennesker ikke lenger får anledning til å profittere på naturødeleggelser og sosial ulikhet.

Det er ingen automatikk her. Som rektor Humlesnurr sier til Harry Potter når Harry lurer på om han dypest sett er god eller ond, ettersom han bærer noe fra den onde Voldemort i seg: Det er opp til deg, Harry.

Les også: Blå himmel over Beijing.