Når Sophie danser masurka

Alle kjærlighetserklæringer likner på hverandre, mens hver enkelt avvisning rammer på sin egen måte.

Se på ansiktet til Kitty i den nye filmen om «Anna Karenina». Atten år gamle Kitty, spilt av det svenske stjerneskuddet Alicia Vikander, med et ansikt så rent, vakkert og forventningsfullt at du kunne få sommerfugler til å klekkes ut i det. Kitty er forelsket i Vronskij. Han er greve og offiser, styrtrik og atletisk, til alt overmål går han rundt i en hvit uniform. Han har en liten, jålete Freddie Mercury-bart under nesa, men tross alt, vi snakker St. Petersburg-sosieteten på 1870-tallet. Det var en annen tid, både for barter og menn.

I dette samfunnet er det menn som velger og handler. Kvinnene venter, betrakter og lider.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

En annen kvinne

Det skinner av Vronskij, og det stråler av Kitty. Hun håper at denne offiseren skal vise seg som en gentleman, og fri til henne. Kitty tror at det vidunderlige skal skje under et ball, og ikke når som helst under ballet – men under masurkaen.

Her må det nevnes at masurka, som opprinnelig er polsk folkemusikk, har en påfallende plass i russisk litteratur. Den dukker også opp i Tolstojs «Krig og fred» og i Turgenjevs «Fedre og sønner». Masurka er åpenbart en dans man reserverer for den man er forelsket i. Men Vronskij byr ikke Kitty opp til masurka. Han byr opp Anna Karenina. Og når Kitty snur det vakre, forventningsfulle ansiktet sitt mot ham, ser hun bare en mann som vender all sin oppmerksomhet mot en annen kvinne.

En pinefull skamfølelse

Tolstoj beskriver det slik: «Kitty så inn i ansiktet hans som var så nær henne, og lenge, flere år etter, skar dette blikket hun hadde sendt ham så fullt av kjærlighet, men som han ikke hadde besvart, henne i hjertet med en pinefull skamfølelse.»

Ansiktet til Kitty faller sammen. Hele Kitty blir en haug av tyll og tårer. Hun synker sammen på en stol, så må hun kjøres hjem, så må hun legge seg. Kitty skammer seg slik over å bli avvist, over at Vronskij vraker henne til fordel for Anna, at hun blir i sengen, helt til legen kommer. Hun er syk av avvist kjærlighet. Til tross for at hun selv ikke har gjort noe som helst (annet enn å forelske seg), martres hun av «pinefull skamfølelse».

At hun feiltolket Vronskij er en skam. Og at avvisningen skjer offentlig, selv om det kanskje bare er hun selv som legger merke til den, er som å bli kledd naken foran hele sosieteten.

Kittys opprør

Litteraturen er full av Kittyer, og det er livet også. Men noen gjør opprør. Sophie Calle er en fransk performancekunstner, kanskje den mest kjente. Calle er femti år gammel når hun en kveld i 2003 mottar en e-post fra kjæresten sin, der han regelrett dumper henne. Like eksotisk som det er for oss at Tolstojs Kitty ble dumpet under et ball, ville det vel vært for Kitty å høre at man kan oppleve det samme på e-post i 2003.

LES OGSÅ: - Feminismen drepte kvinneligheten og seksualiteten

Brevskriveren, bare identifisert som G., uttrykker seg faktisk på en måte man kunne forestille seg at Vronskij kunne ha gjort. I tillegg til at han skriver på fransk (slik St. Petersburs-sosieteten gjorde i saker som handlet om kjærlighet) og er Dis med sin elskede, er han en klassisk melankoliker: Han har ikke har vært seg selv i det siste. En fæl angst har grepet ham. Han trodde kjærligheten til (og fra) Sophie ville få angsten til å forsvinne, og at han skulle falle til ro. Dette har ikke skjedd.

I tillegg, skriver G., har Sophie Calle satt betingelser i forholdet deres, hun vil ikke bli «den fjerde» kvinnen i hans liv, hvilket later til å bety at han har tre fra før, som han ikke har hatt kontakt med mens han har vært sammen med Calle. Men nå har han tatt kontakt med dem. Konsekvensene kan vi bare ane.

Han avslutter det elektroniske brevet med ordene: Ta vare på deg selv.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

To tredukker og én papegøye

For en norsk leser er denne e-posten nesten like eksotisk som de forseglete brevene i Tolstojs romaner. Men Sophie Calle er ingen Kitty. Hun faller ikke om i smerte, hun murer seg ikke inne på sitt værelse. Derimot leser hun e-posten nøye. Hun kommer til at hun ikke forstår budskapet – ta vare på deg selv? – og at hun ikke vet hva hun skal svare. Siden Sophie Calle er performancekunstner og spesialist i å blande fakta og fiksjon, sender hun brevet til 107 kvinner hun kjenner (inkludert to tredukker og én papegøye), og ber dem om å tolke det for henne. Hun mener det er den beste måten å ta vare på seg selv på.

Resultatet kan oppleves på Lillehammer Kunstmuseum, som viser 88 av de 107 tolkningene. Utstillingen ble laget for Venezia-biennalen i 2007, og har siden gått verden rundt.

Gjennom video, tekst og foto får vi presentert svært ulike tolkninger av G.s avvisning. Dansere, sangere og skuespillere virvler rundt med brevet som var de midt i en masurka. En regnskapsfører setter opp brevet i debet og kredit. En korrekturleser er fremme med rødblyanten, klager over syntaksen og på gjentakende ordbruk. En språkforsker påpeker at G. bruker ordet «jeg» over dobbelt så mye som han bruker «De». En kryssordforfatter setter opp brevet som et kryssord, en byråsjef setter det opp som en pressemelding, en lege kommenterer det på blå resept.

Vi lever i et terapisamfunn

I tillegg bærer utvalget av Sophie Calles kvinnelige bekjente preg av at vi lever i et terapisamfunn.

G.s ord og vendinger tolkes og fortolkes. En advokat hevder at han er egosentrisk og narsissistisk, mens rettspsykologen mener avsenderen må være kultivert og elegant, med et lite kjøkken der han lager små retter. Papegøyen Brenda nøyer seg med å tygge brevet fra G. i småbiter.

Først senere får vi vite at G. er forfatter og har utgitt en ny bok samme dag som han dumper Sophie Calle. Det er vanskelig å vite hva som svir ham kraftigst: Avskjeden med sin elskede, eller slakten fra korrekturleseren og språkforskeren.

Det som gir mening

Hva er så Sophie Calles poeng?

Man kan tolke henne ut fra den feministiske parolen om at det private er politisk. Man kan også tenke seg at hun er skeptisk til klisjeer, og vil utforske hva det egentlig betyr «å ta vare på seg selv».

For meg gir utstillingen først og fremst en overveldende følelse av kreativitetens suverene seier over nederlaget. Selv sier Calle i et intervju med amerikanske Interview at prosjektet ikke handlet om hevn, men om selvivaretakelse. Alle kvinnene ble bedt om å tolke brevet profesjonelt, ut fra sin egen fagbakgrunn. Men siden de fleste hadde opplevd en avvisning som liknet på Sophie Calles e-post, tolket de det også ut fra sine egne følelser.

Dette, tenker jeg, ville gitt mening for Kitty.