Rundt om i verden blir kunstnere på tvers av kunstformer bannlyst og sensurert, fengslet og kneblet. Truslene kommer fra staten, religiøse grupper, selskaper og lobbyister, til og med kunstnernes egne familier og lokalsamfunn. Folk som ønsker å utøve kontroll føler seg truet av kunstens emosjonelle kraft. Derfor har de prøvd å undertrykke menneskelig kreativitet og mangfold i århundrer. Kunstnere har blitt undertrykt i moralens, anstendighetens eller samfunnshensynets navn. De har blitt torturert, truet, til og med drept for å ha begått forbrytelsen det er å uttrykke seg selv.
Redde for reaksjonene
Kunstneres kreative impulser møter også mer usynlige former for undertrykking, som selvsensur basert på frykten for å miste økonomisk eller institusjonell støtte. De kan bli redde for å krenke eller provosere frem voldelige reaksjoner fra publikum og media, der sensuren tildekkes i noble konsept som «kulturelle hensyn». Resultatet av dette presset er at kreative uttrykk ikke blir realisert fordi kunstneren ikke tør å skape, eller at det ikke blir fullført i sin helhet.
Historisk sett har kunstnere skjøvet grensene i samfunnet. Kunst- og kunstnerrollen varierer, utfra hver enkelt kunstner. Kunst kan være en form for underholdning eller en demonstrasjon av tekniske ferdigheter. Men den kan også være en form for motstand eller protest. Hver enkel motivasjon er like gyldig og nødvendig; ulike kunstnerstemmer trengs som en del av grunnlaget for et sunt, åpent samfunn.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Talte for FN
Jeg hadde i forrige uke æren av å tale for FN-forsamlingen i Genève, sammen med den internasjonale organisasjonen Freemuse, som jobber for ytringsfrihet for kunstnere, musikere og komponister verden over. Her ble det lagt frem en FN-rapport om retten til kunstnerisk ytringsfrihet. Jeg fikk selskap av fire fantastiske kunstnere fra ulike land og kunstdisipliner: Manny Ansar (Mali), Didier Awadi (Senegal), Nadia Plesner (Denmark) og Jonathan Stanczack (Israel/Palestina).
Forhåpentligvis kan denne symbolske handlingen fra FN gi mange kunstnere oppmuntringen de trenger for å fortsette. Støtte fra slike organisasjoner er helt sentralt i arbeidet med å utvikle et samfunn som klarer å forsvare kunstnerisk frihet når den er truet.
LES OGSÅ: Deeyahs kronikk om kampen mot æresdrap
Selvsensur i Vesten
Mange kulturinstitusjoner er overforsiktige når det gjelder mulige rettslige, økonomiske eller PR-messige konsekvenser av å støtte utfordrende arbeid. Vi trenger et robust forsvar for kunstneres rett til å skape verk som skyver grensene, stiller vanskelige spørsmål og skaper debatt om kontroversielle tema. I Vesten blir kunstnerisk frihet ofte tatt for gitt; dessverre gjelder ikke dette flere minoritetskunstnere i Vesten som møter vansker både i sine egne opphavsmiljø og i majoritetssamfunnet generelt.
Britiske Gurpreet Kaur Bhatti, som har indisk Sikh-bakgrunn, lagde et hørespill for BBC Radio 4 tidligere i år. Det handlet om et æresdrap på en 16 år gammel jente i et muslimsk miljø. BBC bad henne ta ut at jenta var muslimsk. De fjernet også opplysninger om det muslimske miljøet, fordi de var redde for at muslimer skulle føle seg krenket av hørespillet. I 2005 måtte Gurpreet gå i dekning med politibeskyttelse, etter at det ble opptøyer rundt et teaterstykke hun skrev om barneovergrep i et Sikh-tempel.
Sosial undertrykking
Jeg vet av egen erfaring at selvsensuren i Vesten er økende. Frykt for voldelige reaksjoner stilner stemmer som virkelig trenger å bli hørt. Dette blir forverret av en annen form for undertrykking, sensur fra de store multinasjonale selskapene, som også øker i Vesten, og som det trengs mer oppmerksomhet rundt.
Nevnte Nadia Plesner lagde kunstverket «Darfurnica» i 2010, som viste sulterammede barn med Louis Vuitton-vesker på armen. Motegiganten fikk henne dømt i retten, uten at hun var til stede, og for hver dag hun viste kunstverket måtte hun betale dagbøter på 5000 euro. Det var først etter at hun gikk til motsøksmål at bannlysingen av maleriet ble opphevet og hun frikjent.
Mitt eget liv og arbeid som musikk- og filmskaper bygger på personlige erfaringer i skjæringspunktet mellom å være kvinne og kunstner, med mine sosio-politiske interesser og engasjement. Fordi mitt liv og min virkelighet til tider har blitt direkte påvirket av sosial undertrykking, diskriminering og begrensninger av ytringsfriheten føler jeg meg forpliktet til å beskytte, støtte og dyrke den dyrebare friheten. Ikke bare for meg selv – men også for andre.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Nødvendig
Et minkende engasjement for ytringsfriheten er skadelig for hele samfunnet fordi det raner oss for ideer, muligheter og stemmer som er nødvendige for et mangfoldig samfunn. Uansett hvor utfordrende kunst kan være, oppfordrer jeg institusjoner til å jobbe for ytringsfrihet uten frykt, støtte en fri meningsutveksling, œrlig dialog og omfavne de positive sidene ved kontrovers og uenighet.
Kunstnere når fram til folk på en helt annen måte enn politikere og akademikere. Jeg ser fram til den dagen vi virkelig har kunstnerisk ytringsfrihet. I mellomtiden står jeg i solidaritet med mine kolleger som fortsetter arbeidet for en mer åpen, rettferdig, fryktløs og kreativ verden.
