I en kronikk på NRK Ytring etterlyser Knut Grønvik språkhjelp til MUNCH. Han mener det burde vært gjort mer for å sikre et høyere språklig og retorisk nivå på tekstene i utstillingene. Som begrunnelse trekker han frem veggtekstene i samlingsutstillingen Edvard Munch uendelig, som han karakteriserer som «slapp prosa», «overdrevent forklarende» og «unødvendig omstendelig».
MUNCH er glade og takknemlige for at museet er gjenstand for mye kritikk og oppmerksomhet – det er ingen selvfølge at offentligheten bryr seg så mye om et museum. Siden åpningen har det vært skrevet cirka 3000 pressesaker om MUNCH, og vi har hatt mer enn 140 000 besøkende siden åpningen. Det er unikt for en kunst- og kulturinstitusjon i Norge.
Et fritt og åpent museum ønsker og tåler også negativ kritikk – det er viktig og nødvendig for kunsten og demokratiet. Men Grønviks valg av eksempler avslører at det ikke er mer korrektur og språkvask han ønsker seg. Det han egentlig mener er at vi bør skrive tekster som ligger tettere på hans språklige stilpreferanser, som bunner i hans egen fagkompetanse.
Til forskjell fra mange andre museer har MUNCH over flere år satset ambisiøst på tekstformidling. Vi har for eksempel ansatt det Grønvik omtaler som «språkkuratorer», som jobber dedikert med tekst i samarbeid med kunsthistorikere og andre fagansatte.
Vi har kompetente aktører i alle ledd, fra tekstredaktører med lang erfaring som journalister, redaktører og forfattere, til profesjonelle oversettere og språkvaskere. De har alle fått det samme oppdraget: tekstene i museet skal åpne opp kunsten for et mangfold av lesere, som kommer til oss med varierende kjennskap til og kunnskap om kunst.
For hva er egentlig inkluderende kunstformidling? Dette er et spørsmål som i aller høyeste grad engasjerer og opptar oss på MUNCH, og som vi bruker mye tid og ressurser på å diskutere, utforske og finne nye svar på.
Historisk har museumstekstene vært informative og forklarende, men vi har gitt dem en mer ambisiøs funksjon: å åpne opp et refleksjonsrom og berøre de besøkende, slik at de får eierskap til motivene. Samtidig har vi ikke forlatt den informative formidlingen, som finnes både i audioguide og i katalogtekster. Det nye er at veggtekstene har fått den vanskeligste jobben, å nå og engasjere bredt.
Grønvik opplever tekstenes bruk av «vi» som ekskluderende og mener de stenger leseren ute fremfor å invitere dem inn. Spørsmålet er om ikke tradisjonelle og fagtunge kunsttekster er vel så ekskluderende, dog for en annen publikumsgruppe enn den Grønvik selv tilhører.
Han står selvfølgelig fritt til å mene det, og kanskje finnes det flere som er enige med ham, men når han beskylder oss for inkompetanse er det viktig å påpeke at det ikke er riktig. Tekstene hos MUNCH er resultat av bevisste språkvalg.
Arbeidet inkluderer flere runder med språkvask, men også testing mot publikum. Faktisk er Edvard Munch uendelig en av de utstillingene der vi har jobbet mest aktivt med å finne en åpen og inkluderende form. Vi-et er ment å være inviterende og spørrende.
Denne spåkformen kan være utfordrende, men har også et stort potensiale. Det kan splitte, eller gjøre det motsatte: Invitere inn mennesker som tidligere ikke har vært inne i varmen. Det tar sikte på å reflektere sammen med publikum; å fremheve det som forener oss som mennesker.
Tekstene forsøker å si noe om det allmenngyldige i Munchs kunst og vise hvordan følelsene og opplevelsene han utforsket, er like relevante for oss som lever i dag.
Et grep Grønvik opplever som ekskluderende og «kunstig», blir altså oppfattet som inkluderende og berikende av andre besøkende. Sånn må det også være.
Forskning viser at når publikum møter et ord de ikke forstår, slutter de å lese. Tror Grønvik at det generelle publikummet som ikke er spesialister på språk reagerer på denne språkstilen? Synes alle det er «selvsagt» som Grønvik at Edvard Munch viser oss flere måter å være alene på? Det tror ikke vi.
Vi har flere ulike nivåer av tekster i museet. Vi bruker ulike tekster til ulike målgrupper, der veggtekstene er de mest åpne, eksperimentelle og inkluderende – ettersom de er rettet mot den bredeste målgruppen.
Felles for alle tekstene er at de skal kunne leses og forstås av en bredest mulig målgruppe, fra en 16 år gammel skoleelev som aldri besøker museer i fritiden til en eldre språkformidler som skriver kronikker i avisen.
Hva som er god og inkluderende tekst er et viktig spørsmål som kan og bør diskuteres offentlig og på museene, men det eneste Grønviks kronikk avslører er at han ikke likte utstillingstekstenes innhold og tone.
Det han etterlyser er med andre ord ikke språkvaskere eller «språkkuratorer», som museet allerede har –– men tekster mer etter hans egen smak.
