Hopp til innhold
Kronikk

Når følelsene koker

I et hardt debattklima er det like viktig å vurdere sine egne ytringer som andres.

President Donald Trump under en pressebrief 21.juli 2020

Ytringsklimaet er blitt svært polarisert, noe som er tydelig i måten president Donald Trump kommuniserer på, skriver kronikkforfatteren. Bildet er tatt under en pressebrifing i Det hvite hus 21. juli 2020.

Foto: CHIP SOMODEVILLA / CHIP SOMODEVILLA

Jeg havnet nylig i en opphetet diskusjon på Facebook. En tidligere kollega postet et innlegg, og jeg ble umiddelbart irritert. Hvordan våget han å poste dette i min feed? Fornærmet postet jeg en kommentar.

Kort tid etter merket vi hverandres navn på kommentarene. Står du inne for dette, spurte jeg, for sint til å skjønne at jeg skapte ham til en stråmann.

Det er nemlig ikke sikkert han er en rasist fordi han postet en artikkel fra et nettsted jeg misliker.

Alle ytringer er ikke gode selv om vi har frihet til å ytre dem.

Vi har alle opplevd et skarpere ytringsklima de siste årene. Mediehus stenger kommentarfeltene, og det samme på sosiale medier. Kommentarene settes i sammenheng med ytringsfrihet, og bruker retoriske strategier for å rettferdiggjøre dem.

Ytringsfrihet er ikke ytringsrett

Å påberope seg ytringsfriheten skjer ofte. I mediedatabasen Retriever var det i 1999 kun 487 artikler som nevner ytringsfrihet, og i 2019 hele 2852. Det kan være flere grunner til dette, men det er nærliggende å tro at dette har med retningen den offentlige debatten har tatt.

Ytringsfriheten er en av pilarene i et demokrati, men mange forveksler dette med ytringsrett. I boka Hersketeknikk av Sigrid Sollund (NRK) tar hun opp hvordan vi krenkes ved kritikk av ytringene våre.

Feilen er at vi ikke vurderer innholdet i ytringen opp mot verdien av ytringsfrihet. Alle ytringer er ikke gode selv om vi har frihet til å ytre dem, noen ganger er det best å holde munn.

Vi bør ha mot til å innrømme feil.

Donald Trump ble tidlig kjent som en annerledes politiker. Til stor jubel fra enorme saler går han til angrep på minoriteter, kvinner og politiske motstandere. Når verdens mektigste mann kan ytre seg på den måten, da kan vel vi også?

Jennifer Mercieca har analysert Trumps uttalelser siden 2015. I boka Demagogue for president (2020) omtaler hun ham som et retorisk geni. Ifølge Mercieca benytter Trump retoriske strategier for å få frem et budskap.

Dette for å kontrollere debatten, flytte ubehagelig fokus, og for å bestemme hvordan vi oppfatter virkeligheten.

Du en enten med oss eller mot oss

Ytringsklimaet er polarisert. Du er enten enig eller uenig, og det er stuerent å heie på ekstreme politikere.

På sosiale medier og i kommentarfeltene er polariseringen enda tydeligere, og debatten blir ofte personlig. Målet til Trump er å forene dem som er med ham, og skille ut dem som er imot. Fire retoriske strategier brukes til dette:

  • Popularitet brukes som bevis for verdi. Jo flere som er enige, jo mer riktig er ytringen. Trump bruker dette jevnlig, og derfor hyller han velgerne sine som de smarteste, beste og mest patriotiske. Dette skaper tilhørighet. Seertall og likerklikk blir en målestokk.
  • Usanne påstander uten å stå til ansvar. Ved kontroversielle saker uttaler han ofte at han bare nevner dem, men ikke nødvendigvis er enig. På den måten får han fremmet to meninger i én ytring, og i ettertid kan man unnskylde det som en spøk eller sarkasme.
  • Personangrep angriper personen og ikke saken som diskuteres. Det gjøres ved å fokusere ved personens egenskaper eller utseende som et bevis for at meningene er like dårlige.
  • Tingliggjøring fjerner menneskelige egenskapene hos andre. Ved å beskrive mennesker som objekter eller dyr, er det lettere å gi disse mindre verdi. Det gjør det enklere å avvise eller angripe mennesker som tilhører en annen etnisk gruppe, politisk parti eller kjønn.

Donald Trumps retoriske strategier er ikke nye, historisk sett har de fleste som ønsker å undergrave demokratiet gjort det samme. Det nye er derimot at alle utøver sin rett til å ytre seg gjennom digitale plattformer.

Ytringsklimaet er polarisert.

Å forstå ytringer

Det går ingen flat veg opp på fjellet, skrev Ivar Aasen i Norske ordspråk (1856). Det skal være motstand å komme til toppen, og slik bør en god debatt også være. Vi kommer ingen vei av bare å være enige i alt. På den annen side heller ikke det motsatte.

Ytringsklimaet bærer preg av å fremprovosere motstand, og finnes den ikke, konstruerer vi den gjennom å tillegge andre meninger de ikke har.

Har vi kjennskap til hvordan ytringer og retoriske strategier påvirker oss til å forandre eller forsterke en mening, får vi formulert et motsvar av de rette grunnene.

Noen ganger er det best å holde munn.

Etter at jeg ble konfrontert på Facebook, kom angeren. Hadde jeg gått for langt? Jeg sendte en unnskyldning. Det kjentes godt, men samtidig flaut. Mange vil mene det er å ikke stå ved sine meninger.

Jeg mener vi bør ha mot til å innrømme feil. Det er ikke alltid vi sitter med hele bildet av en diskusjon, og vi lar oss ofte avlede av følelser.

Ved å innrømme blemmer revurderer vi informasjonen på nytt, noe som gjør oss mer reflektert. I tillegg til å sette i gang følelser som empati og sympati, istedenfor sinne og hat.

Forstår vi hvordan våre egne og andres ytringer er bygget opp, og grunnen til at de blir uttrykt, får vi et klarere bilde på et uklart kommentarfelt.