NRK Meny
Kronikk

Når den tryggeste veien hjem svikter

Jeg har blitt trakassert seks ganger av taxisjåfører. Hva kan vi gjøre for at kvinner fortsatt kan ta drosje hjem i trygghet?

Drosje oslo vinter

Fra alle har vi fått høre at kvinner som skal alene hjem bør ta taxi hjem for å være på den sikre siden. Det er et tankekors at også denne hjemveien er utrygg, skriver kronikkforfatter Hedda Bryn Langemyr. Dette er et illustrasjonsfoto. Den avbildete bilen har ingenting med sakene å gjøre.

Foto: Erichsen, Jarl Fr. / SCANPIX

Jeg har bodd i Oslo i 12 år. I løpet av de årene har jeg ved seks ulike anledninger blitt seksuelt trakassert av taxisjåfører på vei hjem, seinest forrige uke. Jeg har blitt både verbalt og fysisk trakassert, grepet fatt i og fulgt etter. Noen ville nok ha tatt sin egen rolle opp til grundig vurdering. Kjent på skam, skyld, dårlig samvittighet, svakhet, forsvarsløshet, utilstrekkelighet. Selv tror jeg at det handler om at jeg tar altfor mye taxi – langt oftere enn folk flest – og at det finnes en del som aldri burde kjørt drosje.

LES OGSÅ: Blir trakassert av taxisjåfører

Vår generasjon kvinner har vokst opp med debatter om feminisme, kjønnskamp, likestilling, maktmisbruk og overgrepsproblematikk. Fra noen har vi fått høre at vi kan leve fritt, kle oss som vi vil, drikke hva vi vil og likevel kunne fraskrive oss skyld og ansvar for ethvert overgrep. Fra andre har vi fått høre at vi burde ha tatt på oss et lengre skjørt, drukket litt mindre og at vår oppførsel tilsier at vi egentlig bare har oss selv å takke dersom ulykka skulle være ute og noe skulle skje oss.

Jeg har blitt både verbalt og fysisk trakassert, grepet fatt i og fulgt etter.

Hedda Bryn Langemyr

Fra alle har vi fått høre at kvinner som skal alene hjem bør ta taxi for å være på den sikre siden, for å unngå ubehagelige tilnærmelser og redusere sjansen for å bli utsatt for overgrep. Det er derfor et tankekors at det nettopp er lisensierte taxisjåfører som jobber for tilsynelatende seriøse selskaper som har trakassert meg så mange ganger de siste årene.

LES OGSÅ: Forsker: – Det kan være nok at hun er full, alene eller «hyggelig»

Kollektivt kaos

I bybildet i Oslo har vi mange stemmer som taler overgrepsofrenes sak, og vi har mange politiske tiltakspakker og prosjekter for å få ned antallet seksuelle trakasserings- og overfallssaker. Et av dem er parolemøtene på Sentrum Politistasjon med representasjon fra Natteravnene, drosjenæringa, utelivsbransjen og politiet som avholdes annenhver uke.

HØR: Dagsnytt om taxi-trakasseringen

Der diskuterer de hvordan å møte utfordringene i bybildet som kan påvirke sjansene for overgrep, det være seg større arrangementer, rusproblematikk, etc. Byrådet har også lansert det såkalte trygghetsindekset som er et analyseverktøy for å definere voldsforekomsten i ulike deler av byen, som i sin tur blir brukt som rettesnor for politiet for å fylle smutthull og sette inn ressurser der det trengs mest.

Av og til kan tafsing på puppen i rolige omgivelser nesten være å foretrekke fremfor kollektivt kaos på nattbussen hvor alt kan skje.

Hedda Bryn Langemyr

Et av de konkrete tiltakene har vært å styrke nattkollektivtilbudet. Dette forslaget er gjort med gode intensjoner, men mine erfaringer har ikke vært udelt positive. Overstadig fyll, flasker som knuses, støy, tafsing og en sjelden gang noen som trekker kniv. Derfor lander jeg ofte på taxi likevel. Av og til kan tafsing på puppen i rolige omgivelser nesten være å foretrekke fremfor kollektivt kaos på nattbussen hvor alt kan skje.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Hva kan gjøres?

Å komme seg fra et sted til et annet skal imidlertid ikke fordre et valg mellom onder, så hva kan gjøres for å redusere risikoen for de av oss som bare ønsker å komme oss trygt hjem?

Jeg velger å tro at dette fenomenet, summen av individuelle historier, er en ukultur blant enkelte sjåfører som drosjenæringen heller ikke vil være bekjent av.

Hedda Bryn Langemyr

Når folk blir seksuelt trakassert eller utsatt for overgrep i en taxi, får de fleste beskjed om at de må betale med kort og få kvittering der løyvenummeret står, for så deretter å politianmelde og skrive formell klage til drosjeselskapet. Dette er en fullt ut habil prosedyre, men å følge den og innhente den informasjonen fordrer også at kunden er ved sine fulle fem. Avhengig av kveldens forløp og trakasseringens art er ikke det gitt. Selv om man gjorde det ville sjansene for å nå frem og få gjennomslag i disse sakene være nokså marginale, og eventuelle reaksjoner overfor den enkelte taxisjåfør vil variere.

Jeg kunne tenke meg en uavhengig nettportal, et lavterskeltilbud hvor folk kan gå inn og vurdere taxiturene sine. En nettside som sammenlignet og rangerte drosjeselskaper, nær modellen vi ser i den nye oversikten over fastleger, med ulike mobilselskaper eller strømleverandører. Dette ville gi forbrukeren en mulighet til å påvirke markedsverdien til selskapene og ville samtidig skjerpe konkurransedyktigheten selskapene imellom; ikke bare når det gjelder pris, men også når det gjelder sikkerhet og kvalitet. Jeg betaler gladelig 40 kroner mer for at både jeg og puppene mine skal komme hjem i god behold!

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Ukultur blant enkeltsjåfører

Et annet tiltak kan være å innføre krypterte overvåkningskameraer i taxiene. Dette ville ikke kunne dekodes og dermed ikke kompromittere verken taxisjåføren eller enkeltkunder, med mindre det foreligger en klage fra kunden om uanstendig og obskøn oppførsel eller direkte overgrep. Det vil kunne sikre dokumentasjon som vil styrke kundens troverdighet og gjennomslag i saker, hvor vi dessverre ser at brorparten blir henlagt på grunn av bevisets stilling.

Et drosjeselskap bør ha alt å tjene på god sikkerhet og fornøyde kunder. Jeg satser på at det finnes en fremtid hvor vi alle kommer oss vel hjem.

Hedda Bryn Langemyr

Endring av strukturer, og etableringen av nye tiltak og løsninger er ikke gjort i en håndvending. Det avhenger av både politisk og økonomisk velvilje, men også innsats fra drosjenæringen selv. Store deler av drosjenæringen er både seriøs og tillitvekkende, og mange av sjåførene arbeider for tryggere vilkår for byens borgere hver dag. Jeg har møtt dem også.

Jeg velger å tro at dette fenomenet, summen av individuelle historier, er en ukultur blant enkelte sjåfører som drosjenæringen heller ikke vil være bekjent av. Jeg tror og håper at de vil sette disse problemstillingene på dagsorden i overskuelig fremtid. Et drosjeselskap bør ha alt å tjene på god sikkerhet og fornøyde kunder. Jeg satser på at det finnes en fremtid hvor vi alle kommer oss vel hjem.