Som helsepersonell er vi til en viss grad eid av samfunnet. Vi er pliktig til å yte medisinsk assistanse ved behov, kan når som helst beordres på jobb, og inngår i beredskapsplaner som til enhver tid kan aktiveres.
Mye av vår yrkesstolthet og faglige identitet er forankret i denne fellesskapsfølelsen. Vi har et sterkt iboende ønske om å hjelpe, og en høy grad av tillit til hverandre som kollegaer, noe som skaper nært samarbeid og gjør oss sterke!
Men vi er ikke bare helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. Vi er også mennesker på vår egen arena. Vi har noen vi er glad i, tenker gode tanker om, og noen ganger bekymrer oss for der hjemme. Et barn med astma, en kreftsyk partner, umistelige besteforeldre.
Et virus herjer fritt
Nå kaster en pandemi skygger, og gjør verden ganske ukjent for oss alle. Mange har sitt første møte med følelsen av frihetsinnskrenking, og kjenner på en murrende usikkerhet rundt å planlegge og drømme frem i tid.
Et virus herjer fritt, og nå har det festet grepet i et land der myndighetenes tiltaksevne til stadighet avventer eskalering. Det er tradisjon for det, nesten så vi er blitt numne – av vane. Visjonen om å være frempå, og ta gode kontrollerte avgjørelser, virker fraværende i handling.
Mange store navn innen sykehusverden har ropt varsku over flere dager nå. Deler av befolkningen går offentlig ut og trygler om strengere smittevern. Men med myndighetenes velsignelse fortsetter den ene forsømmelsen å ta den neste. Frustrasjon er i ferd med å bli til fortvilelse. Mange føler avmakt.
Det er tydelig at politikerne ikke speiler gjennomsnittsbefolkningen når det kommer til vurdering av situasjonen. Det er ikke bare for lite for sent. Det er for uklart og tilfeldig, til tider nesten latterlig!
Det blir uansett med råd og anbefalinger. Hver enkelt får gjøre seg opp sine egne meninger om hvilke grep som kjennes relevant å ta til enhver tid.
Gi klare føringer
I små samfunn, der upopulære tiltak kan ramme hardt, skal begrensninger settes av en kommunelege, som selv skal forbli en del av dette fellesskapet i ettertid. I verste fall inngås kompromisser med katastrofale utfall.
Spesielt for de unge kan uklare føringer og diffuse regler være vanskelig å forholde seg til. Hva med tenåringene som trosser råd om å samle seg til fest, eller barneskolebarna som unnlater å holde en meters avstand til hverandre. Tåler de vissheten om å ha vært et avgjørende ledd i en smittekjede?
Mens noen fortsetter å drive selvrealisering, kjempe for at store sammenkomster skal finne sted, og holder frem med fritidsrelatert reiseaktivitet, kjenner helsepersonell på en moralsk plikt til å avlyse egne ferieplaner. De blir også bedt om å gjøre dette av sin arbeidsgiver, ofte er det staten. Nettopp for at de skal kunne ta vare på resten av samfunnet når den tid kommer,- deg og dine. Det gjelder å bevare denne lojaliteten som helsepersonell viser allmennheten!
For mens de fleste ved hjelp av små tiltak og overkommelige forsakelser langt på vei kan beskytte seg mot smittebyrden – er vi som helsepersonell forventet å frivillig eksponere oss i stor skala for et fortsatt veldig ukjent virus.
Varslet katastrofe
Vi må slutte å bruke tid på å diskutere hvilke sosiale festligheter som skal forbli på dagsorden, med den intensjon å please aktører og redusere økonomiske tap. Sammenkomster gir økt antall smittekasus. Det er et faktum, og da bør svaret være enkelt.
Vi må heller bruke kapasiteten på å skaffe til veie nødvendig medisinsk utstyr og lære opp personell til tiden vi har i vente. For alle andre sykdommer vil fortsette å ramme like grådig i denne stund: traumer, hjerneslag, ulykker, hjerteinfarkt, kreftsykdom. Da trenger vi nødnumre som fungerer, ambulanser som er bemannet, og akuttmottak med turnusleger som har erfarne leger å konferere med.
Dette er en varslet katastrofe, der virkeligheten er i ferd med å utvikle seg til å bli verre enn fantasien. Det vil gå liv, også i Norge. Om samfunnet må i dvale, så er det i dvale vi skal gå – så lenge det er nødvendig! Ingen, heller ikke helsepersonell, skal godta å bli utsatt for unødig fare grunnet smittetilfeller som enkelt kunne vært unngått.
Å vente på myndighetenes restriksjoner og endelige lockdown vil med sikkerhet være for sent for noen.
Dette skjer på vår vakt – og det vil bli et betydelige etterspill, nå gjelder det å stå på riktig side av historien.
Her kan hver og en bidra med sitt – jeg håper du blir med på laget!
