NRK Meny
Kronikk

Murer mot lidelsene

Nye murer for å holde fordrevne barn, kvinner og menn på avstand, i stedet for å gi beskyttelse, gjør verden til et kaldere og farligere sted.

Flyktning utenfor Mosul

Konfliktene i Syria, Irak, Jemen, Sør-Sudan og Nord-Nigeria har gått fra vondt til verre. Denne jenta lever i en flyktningleir utenfor Mosul. Hun er en av de over 65 millioner menneskene som lever som flyktninger og fordrevne.

Foto: ZOHRA BENSEMRA / Reuters

2016 skrev seg inn som et svart kapittel i medmenneskelighets historie. Et år der menn med makt og våpen rev ned mange av de normer vår sivilisasjon er bygget på, der murer ble reist for å holde andres lidelser på avstand, og populistiske ord ble brukt for å tråkke på mennesker som allerede lå nede. Uskyldige barn ble de største taperne. Og samtidig mistet vår kulturkrets noe av oss selv.

Min organisasjon, Flyktninghjelpen, ble opprettet i kjølvannet av andre verdenskrig. Da het vi Europahjelpen. Millioner av mennesker var på flukt i Europa – de trengte støtte. 50.000 nordmenn hadde flyktet til Sverige under krigen, tusener, med kongefamilien i spissen, søkte tilflukt i Storbritannia, USA og Canada. Vi tok det som vår selvfølgelige rett å søke beskyttelse utenfor våre egne grenser.

Vi tok det som vår selvfølgelige rett å søke beskyttelse utenfor våre egne grenser.

Etter krigen var det enighet om at vi måtte stille opp for andre folk som hadde flyktet fra hus og hjem. Det var i møte med de europeiske flyktningenes lidelser at Europa ga fødsel til flyktningkonvensjonen, med regelverket som skulle sikre mennesker på flukt fra krig og forfølgelse nødvendig beskyttelse.

65 millioner

I dag har antallet flyktninger og fordrevne i verden steget til over 65 millioner, det høyeste tallet etter Andre verdenskrig. Igjen blir vi utfordret til å vise hvilke verdier vi står for.

Konfliktene i Syria, Irak, Jemen, Sør-Sudan og Nord-Nigeria har gått fra vondt til verre – og samtidig har vi mislyktes med å få slutt på langvarige konflikter i land som Afghanistan og Kongo. Tørke har rammet sårbare regioner i Afrika, blant annet i Somalia og Etiopia.

I min rolle som spesialrådgiver for FNs arbeid for beskyttelse av sivilbefolkningen i Syria, har jeg ikke minst fulgt marerittet som har utspilt seg i Aleppo tett. Det tok 4000 år å bygge Aleppo, men bare fire år å rive den ned. I løpet av de siste månedene er 16 sykehus bombet, skoler angrepet og utsulting brukt som våpen i krigføringen. Menn med makt og menn med våpen har vist en total mangel på respekt for de internasjonale reglene for krigføring, og for den syriske sivilbefolkningens rett til beskyttelse.

Det tok 4000 år å bygge Aleppo, men bare fire år å rive den ned.

Inne fra det beleirede Øst-Aleppo har vi blant annet fått rapporter fra Bana Al Abed, en syvåring som er blitt omtalt som vår tids Anne Frank.

«Mitt navn er Bana. Jeg er sju år. Jeg snakker til verden nå direkte fra Øst-Aleppo. Dette er mitt siste øyeblikk til å leve eller dø. – Bana», tvitret hun og moren fra den beleirede bydelen i begynnelsen av desember. Faren var visstnok såret i kampene. Bana og moren fryktet at deres siste timer var talte.

TOPSHOT-SYRIA-CONFLICT-INTERNET-TWITTER

Sju år gamle Bana Al Abed fra Aleppo i Syria er blitt omtalt som vår tids Anne Frank der hun tvitret fra den beleirede bydelen Øst-Aleppo.

Foto: THAER MOHAMMED / Afp

Nå har endelig familien og flere titalls tusen andre sivile blitt evakuert fra ruinene av det som en gang var vår sivilisasjons vugge. De er blitt en del av statistikken over mennesker på flukt.

Det samme er titusener av irakere, som flykter fra kampene i Mosul, der den irakiske regjeringshæren forsøker gjenerobre millionbyen fra IS. Og i skyggen av konfliktene i Irak og Syria, har et økende antall familier måttet forlate sine hjem i Afghanistan, Sør-Sudan og Jemen – på søken etter sikkerhet for seg selv og sine barn.

Murer

De fleste flykter til andre deler av sitt eget land, eller et naboland. Over halvparten av verdens flyktninger befinner seg i kun ti land – ingen av dem er rike, vestlige land. Uganda har den siste måneden tatt imot rundt 3000 flyktninger hver eneste dag – mennesker som søker sikkerhet fra kampene i Sør-Sudan, der politisk rivalisering har ledet landet ut i borgerkrig.

Men her i Europa har vi sagt stopp. 2016 ble året da vi bygde murer for å hindre mennesker fra å søke beskyttelse her hos oss.

Europeiske ledere inngikk en kontroversiell avtale med Tyrkia, som skulle sørge for at færre flyktninger kom seg til Europa – og at de som kunne returneres ble sendt tilbake. Murer ble reist for å hindre mennesker fra å bevege seg videre fra Hellas mot andre deler av Europa. Og flere av våre greske ferieparadis ble omgjort til det som mest lignet groteske utstillingsvindu for vår inhumane asylpolitikk, i et forsøk på å skremme flyktningene vekk.

2016 ble året da vi bygde murer for å hindre mennesker fra å søke beskyttelse her hos oss.

Barn ble holdt innesperret bak piggtrådgjerder, og det som ble satt opp av husly var langt unna de humanitære standardene vi jobber for i Midtøsten, Afrika og andre verdensdeler. Verst av alt er nok usikkerheten. Familier lever i frykt for å sendes tilbake til krigen og lidelsene de flyktet fra. Deres håp om å få reise videre renner gradvis ut i sanden.

Flyktninger i gummibåt ved Lesvos i Hellas

Når vi med rette opprøres over overgrepene i Aleppo, ser vi raskt ut til å glemme at det ofte er de samme menneskene som risikerer livet over Middelhavet, skriver Egeland. Denne båten nådde land på den greske øye Lesvos.

Foto: Santi Palacios / Ap

Det ble snakket mye om europeisk ansvarsdeling og enigheten om de over 100.000 flyktninger og asylsøkere som etter planen skulle overføres fra Hellas og Italia til andre europeiske land. Norge har sagt seg villig til å ta imot 1 500 over to år – men hittil har bare 100 fått en mulighet til å søke beskyttelse hos oss. Like lite skjer i andre europeiske land.

Mister troverdighet

Samtidig har Syrias naboland så godt som stengt sine egne grenser og mange syriske sivile står uten noe sted å søke beskyttelse fra den brutale borgerkrigen. «Nærområdene» blir overbelastet når medmenneskeligheten tar slutt og murene bygges i andre deler verden. De fleste som vi fikk evakuert fra Aleppo flykter til Idlib fylke nordvest i Syria, hvor det allerede er flere hundre tusen internt fordrevne. Krigen flytter seg også etter dem. Vi kan gi dem hjelp i Idlib, men vi kan ikke gi dem beskyttelse. Problemet er at de ikke har andre trygge steder å flykte. For dem finnes det ikke et Sverige eller et Storbritannia som vil åpne sine grenser.

Vi er alle enige om at syriske barnefamilier på flukt fra Aleppo, og andre beleirede byer, fortjener beskyttelse og ikke må bli avvist ved grensene. Men vi i Europa, som selv bygger murer, har mistet vår troverdighet når vi ber Syrias naboland, med sine millioner av flyktninger, om at de fortsatt må holde dørene åpne.

Vi burde vært der for flyktningene som nå står venneløse og hjemløse.

Vår troverdighet står også for fall når vi skal overtale store flyktning-mottakere som Iran, Pakistan og Kenya om å føre en mer human flyktningpolitikk. Afghanske flyktninger i Pakistan og Iran, som huser flere millioner afghanere på flukt, føler seg presset tilbake til hjemlandet, på tross av at de med med rette frykter for sikkerheten. I Kenya truer myndighetene med å stenge verdens største flyktningleir og sende mennesker hjem til et krigsherjet Somalia.

Ulovlig teltleir ved Stalingrad i Paris 4.11.2016

Rundt Paris finnes det flere teltleirer der flyktninger oppholder seg. Denne ble satt opp like ved metrostasjonen Stalingrad i Paris i november.

Foto: JOEL SAGET / Afp

Vi burde vært der for flyktningene som nå står venneløse og hjemløse. Stått opp for deres rettigheter. Men vårt land er selv opptatt av å sende tilbake afghanske barnefamilier til et hjemland der stadig flere mennesker fordrives og rammes av vold og krigshandlinger.

Verken Somalia eller Afghanistan er klare for å håndtere returene fra både fjerne og nære land. De kan ikke garantere for sikkerheten til de som returnerer. Vi bør lytte til Afghanistans ambassadør til Norge, når hun advarer om at strømmen av tvangsreturnerte flyktninger kan bli en katastrofe for landet.

Hjelp i nærområdene

Eksemplene viser også behovet for en bedre global ansvarsdeling. Det er heldigvis politisk enighet om at vi må gi mer støtte til de landene som huser brorparten av verdens flyktninger – og til det humanitære arbeidet for mennesker på flukt. Flyktninghjelpen får midler fra 20 land til vårt hjelpearbeid, som nådde fram til over fem millioner flyktninger og fordrevne i 2016.

Likevel er gapet mellom behovene og tilgjengelige midler økende. Det betyr kutt i matrasjoner og at mange barn må gå til sengs sultne. Det betyr at familier møter vinteren i kalde telt, og enkelte steder uten noe tak over hodet i det hele tatt. Og det betyr at millioner av barn i krigs- og konfliktområder frarøves en mulighet til skolegang og til en trygg oppvekst der de får lov til å være nettopp barn.

Likevel er gapet mellom behovene og tilgjengelige midler økende.

Når vi hjelper dem «der de er», langt unna vårt eget land, er det lett å ikke legge merke til at den hjelpen som gis ikke er tilstrekkelig og at mange ikke får den beskyttelsen de trenger. Kanskje er også virkeligheten blitt så brutal at vi ikke orker å ta inn over oss hvordan lidelsene og frustrasjonen vokser på den andre siden av våre murer. Men barn som Bana trenger at vi ser dem og bidrar med hjelp og beskyttelse.

Verdier

Flyktningkonvensjonen som Europa tok initiativ til etter masseflukt under og etter Andre verdenskrig var nettopp ment å skulle beskytte mennesker i slike kriser vi nå står overfor. Men i møte med dagens kriser er vår generasjon i ferd med å undergrave den retten til beskyttelse som våre forferde bygde opp. Europa har gått fra å være flyktningrettens fødselshjelper til å bli dens begravelsesagent.

Switzerland UN Displaced People

Egeland understreker at vi har både en moralsk og rettslig forpliktelse til å bistå mennesker på flukt, enten de er i eller fra Syria, Jemen, Sør-Sudan eller Afghanistan. Bildet er tatt under en pressekonferanse ved FN-kontoret i Genève.

Foto: Martial Trezzini / Ap

Når vi med rette opprøres over overgrepene i Aleppo, ser vi raskt ut til å glemme at det ofte er de samme menneskene som risikerer livet over Middelhavet. De samme menneskene som betaler store summer til menneskesmuglere fordi det ikke finnes lovlige måter å ta seg nordover til og i Europa. For dem er det ingen som får lov å fungere som «grenseloser».

Europa har gått fra å være flyktningrettens fødselshjelper til å bli dens begravelsesagent.

Vi har både en moralsk og rettslig forpliktelse til å bistå mennesker på flukt, enten de er i eller fra Syria, Jemen, Sør-Sudan eller Afghanistan. Mislykkes vi, taper vi ikke bare noen av de verdiene vårt samfunn er bygget på, vår medmenneskelighet og vår nestekjærlighet, men vi legger også grunnlaget for økende bitterhet og en mer ustabil og urolig verden. Vi snakker ofte om vår kristne kulturarv nå i julen. I disse spørsmålene er Bibelens ord klar: « ... jeg var fremmed, men dere tok imot meg».

Så hva vil skje med Bana og andre barn på flukt i året som kommer? Det vil hver og en av oss være med å avgjøre. Vi har sett at mange nordmenn er villige til å stille opp, og bidrar både med integrering av flyktninger i sine kommuner og med viktig støttes som fast givere til flyktninger andre steder i verden. Den offentlige støtten til vårt arbeid i nærområdene er tverrpolitisk. Men vi har i år vært vitne til at flere forsøker å slå politisk mynt på fremmedfrykt. La oss håpe at i 2017 vil våre politikere slå ring rundt våre internasjonale forpliktelser. Det er viktig nå på et tidspunkt der verden trenger at humanistiske land går foran i verdikampen.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter