Hvor «Deilig er jorden» for syrerne?

Det er juletid i Norge. Gatene er fylt av lys i alle farger og butikkene er fulle av folk. Det synges jule-vers fra «Deilig er jorden», og snart telles det ned til et nytt år. I mitt kjære hjemland er virkeligheten en ganske annen. Det er ikke lengre folk i gatene, og lysene er slukket. De som er igjen teller ikke ned til et nytt år, men til en ny dag å overleve.

I disse dager evakueres 25 000 personer fra Aleppo. Vi har alle sett de levende bildene av hvordan våre skoler og sykehus bombes, og av barna som graves ut fra ruinene. Hjelpeløse innbyggere spiller inn sine siste hilsener og rop om hjelp, for at verdenssamfunnet skal redde dem før det er for sent.

Det er ikke lengre noe sted å gjemme seg for bombene som regner ned over Aleppos befolkning. Barna i byen kjenner ikke til noe annet enn bombene fra himmelen, eller frykten i sine mødres øyne. Jeg er Adib, og Syria var en gang mitt hjemland.

• Les: Betydningen av Aleppos fall
• Les også: Hvorfor er Aleppo så viktig?

Vi hadde alt i Aleppo

En vinterdag for tjue år siden kom jeg til verden. Sammen med mamma, pappa og tre av sju søsken vokste jeg opp i Syrias mest folkerike by, Aleppo. Her hadde jeg alt. Jeg husker oppveksten i Aleppo som trygg og god. Økonomien vår strakk til det vi trengte og alle i familien var i jobb eller utdanning.

Likevel så vi hele tiden hvordan urettferdigheten rådet i landet vårt og hvordan ytringsfriheten ble svært begrenset. Vi kunne ikke kritisere regjeringen eller diskutere politikk. Fordelene i landet var forbeholdt regjeringens venner og folk med gode økonomiske midler. Og den som våget å kritisere skulle få merke konsekvensene.

I 2010 hadde jeg en drøm for framtiden min i Syria og Aleppo. Jeg var 13 år den gangen, og ville bli dataingeniør. Min far var lastebilsjåfør og mamma jobbet som lærer i ungdomsskolen, mine brødre jobbet og søstrene mine studerte på universitetet. Livet var trygt og forutsigbart, vi kjente ikke til noe annet enn hverdagen slik den var i byen vår, i Aleppo.

Den arabiske våren

«Stå opp så du ikke kommer for seint!», roper mamma til meg. Slik fungerte hun som en slags fast alarm hver morgen. En alarm jeg ikke kunne vært foruten. Når hun roper, ramler jeg ut av senga og sånn begynner dagen. En dag lik alle andre dager; jeg kler på meg og ser ut av vinduet om gjengen min venter utenfor. Så går vi til skolen alle sammen.

På skolen møter vi alltid på det store bildet av presidenten, Bashar al-Assad. Så synger vi nasjonalsangen, alle sammen, hver dag. 50 elever i samme klasse. Vi er gutter fra ulike deler av byen, med ulik bakgrunn og med forskjellig religion. I klassen gjorde vi skolearbeid og i pausene lekte vi sammen ute. Akkurat som alle andre barn, i samme alder.

Tidlig i 2011 så vi på nyhetene hva som foregikk i de andre arabiske landene, i Tunisia, Egypt og Libya. Vi var vitner til opprør, store demonstrasjoner og til volden som brøt ut som følge av konfliktene. Vi fulgte med på verdenssamfunnets reaksjoner.

• Les: Tar på seg «skylden» for Den arabiske våren

I Syria var vi bekymret, ingen ønsket at dette skulle skje oss. Likevel ble noen inspirert til å markere sin avstand fra presidenten, og det vi opplevde som et strengt og urettferdig regime. Etter dette tok vi til gatene i demonstrasjon. Det begynte som støttemarkeringer for Assad, og vi var mange, kanskje millioner.

Dette var fredelige demonstrasjoner med støtte til regjeringen, men ikke uforbeholdent. Vi krevde mer frihet og et bedre og mer rettferdig Syria. Vi forventet å bli hørt, presidenten vår skulle innfri. Lite visste vi at kampen for mer frihet skulle påføre oss ulidelig smerte, og utløse den største krisen siden andre verdenskrig.

Livene våre ble mørkere

En dag våkner jeg av at elektrisiteten i huset er borte. Faren min forteller meg at det har brutt ut opprør i landet. Jeg forsto ikke så mye av det før jeg opplevde de første bombene. Så kom onkelen min flyktende til oss sammen med sin familie. Livet ble mørkere, og vi kunne ikke forlate hjemmet vårt. Alt ble annerledes, og livene våre skulle forandres for alltid.

Krigen i Syria har på disse årene tatt nærmere en halv million liv, og millioner er sendt på flukt. I disse dager ser vi hvordan kvinner og barn, eldre og syke, regelrett slaktes ned for åpen gate i det regjeringshæren forsøker å gjenerobre Aleppo.

Mange av dem som er igjen vil heller dø i byen de bor i og elsker, fremfor en vanskeligere tid på flukt. Om Assad vinner slaget om Aleppo, vil vi kunne vente lenge på fred i Syria likevel.

Jeg måtte flykte. Jeg var ung, alene og selvfølgelig var jeg redd. Det eneste jeg hadde opplevd var mitt eget hjemland, og det som før hadde vært trygt hadde blitt utrygt, og sendte meg nå av sted for å oppsøke trygghet et helt annet sted, langt unna.

Mange andre unge gjorde det samme. En familie i en krig vil alltid forsøke å redde den som har størst sannsynlighet for å klare seg gjennom en tøff og utfordrende reise, gjennom land og over hav.

Mange unge ble dessuten kalt inn til militæret på denne tiden, og vi som hadde deltatt i demonstrasjonene og hadde sett regimets brutale svar til demonstrantene, fryktet for våre liv mer for hver dag som gikk. Familien min var ikke enige om at jeg skulle forlate dem. Men nå hadde jeg ikke noe annet valg, og våren 2013 ankom jeg Norge.

Nå føles Norge som hjemme

Jeg ga ikke opp mine drømmer på veien til Norge, og jeg jobber fremdeles for å nå mine mål slik jeg hadde planer om for seks år siden. Forskjellen er at jeg ikke gjør det i Syria og Aleppo, men her i et nytt land. Et land som for meg nå føles mer som hjemme enn landet jeg ikke lenger kan gjenkjenne når jeg får tilsendt bilder og filmer fra venner og familie som aldri reiste derfra.

Det er ikke noe å vende tilbake til. Den gamle skolen min finnes ikke lengre, den ligger i ruiner etter bombene som har falt. Og barna fra skolen har blitt til voksne. Noen flyktet tidlig, andre rakk kanskje aldri å reise derfra før det var for sent.

Det er hardt å se hjemlandet sitt bombes i grus. Enda hardere er det for dem som fremdeles står midt i den virkeligheten mange av oss flyktet fra. De fleste dager blir det for tøft å se. Skolen som er borte, de vakre områdene som nå ligger forsvunnet i ruinene og parken som jeg og vennene mine pleide å besøke.

Nå ser vi bilder og videoer av hvordan syriske og russiske bomber myrder sivile med kaldt blod, i folks egne hjem der de trodde det var trygt. Barn som leter etter sine drepte foreldre, foreldre som leter etter sine døde barn.

Jeg ser ikke lengre noe håp for Syria, og fremtiden der, og gjennom seks år har det bare gått fra vondt til verre. Barna i Aleppo gråter ikke lengre, for de kjenner ikke til noe annet i sitt liv enn bomber og krig, og blodige gater.

I dag har jeg lærlingplass innen IT på VPS, og jobber som deltidsansatt på en bensinstasjon. Jeg har fått muligheter igjen, og jeg er takknemlig for måten jeg ble tatt imot på. Min nærmeste familie og venner er endelig samlet i trygge Norge og vi kan fortsette vårt dagligliv her, på en ganske lik måte som før. Men ofte tenker jeg på dem som ikke var like heldige.

Vi ønsket oss frihet, men endte opp som ofre

Vi ønsket oss frihet, men endte opp som ofre for et regime som nektet å innfri vår bønn om demokrati og rettferdighet i vårt eget land. Situasjonen er for kompleks til at det er noe svart-hvitt bilde på denne krigen, men midt mellom partene står det et folk som har mistet absolutt alt.

Og en president som torturerer, sulter og massakrerer sitt eget folk, er ikke vår president. Han tilhører ikke oss.

Krigen rammet oss alle, men verden snudde ryggen til. Nå går syrerne et usikkert år i møte, og mange har ikke lengre noe sted å flykte til. Det kan umulig være noen vinnere i denne krigen, når et helt land og dets folk har gått tapt.

Mitt ønske er at julen må bli fredfull for alle og at mitt kjære Syria må bli et fredeligere sted nå og i fremtiden.

FØLG DEBATTEN: Facebook OG Twitter