Jeg satt og klaget her en dag over en vrien arbeidsoppgave. Da trådte en venninne støttende til: – Du kan bruke min situasjon som motivasjonskilde. På samme måte som at hvis du hadde sittet i unisexfengsel i Thailand, så hadde det motivert meg til å ikke klage over kurset jeg går på.
Dette ga perspektiv. Hun satt nemlig på dag tre av et fire ukers tvungent motivasjonskurs for jobbsøkere.
Etter fire dager med motivasjonsøvelser på motivasjonskurset får deltakerne beskjed om at nå er tiden moden for at selveste motivasjonseksperten gjester kurset for å tale om motivasjon for dem. En sprudlende fyr, presentert som ekspert på motivasjon på bakgrunn av erfaring som arbeidsledig og coaching-kurs hos Jobbklubb, spretter inn i rommet og gjør noen optimistiske bevegelser.
– Hva er det første en idrettsutøver gjør når han passerer målstreken og vinner? spør han.
– Gråter, kanskje? svarer en av kursdeltakerne.
– Andre forslag? spør eksperten.
– Legger seg ned og hviler? foreslår en annen.
Men nei.
– Noen andre?
– Han løfter hendene over hodet? lyder tredje forslag.
– Ja! Det gjør han! jubler eksperten og setter to streker under svaret.
Fyren jobber som coach hos firmaet Nav har leid til å holde kurset. Jobben fikk han på grunnlag av å ha tatt det samme kurset selv mens han slet med å finne jobb. Etter noen kurs i NLP-teknikker – teknikker som sies å kunne programmere mennesker til rette, vinnende innstilling – ble han selv ansatt i firmaet.
Nå står han der og sier at de skal gjøre en øvelse sammen.
– Reis dere opp alle sammen. Så strekker dere armene over hodet, sier han.
Kursdeltakerne reiser seg litt nølende, men en etter en heiser de armene over hodet.
– Se der. Dynamikken i rommet ble straks helt annerledes, sier motivasjonseksperten og bedyrer hvor mye kroppslig mimikk har å si for innstillingen.
Neste øvelse går så ut på å programmere hjernen til en positiv innstilling. Det hele begynner med et smil. Alle skal legge en penn i munnen, for å tvinge munnvikene i smileposisjon. Noen setter pennen feil vei, så da blir det satt av ekstra tid til å demonstrere hvordan pennen legges i munnvikene – ho-ri-son-talt.
Leksa var altså at man med riktig innstilling i livet fikk jobb ved å være positiv.
Arbeids- og tjenesteavdelingen i Nav opplyser om at det i fjor ble utbetalt 218 millioner i driftstilskudd for arbeidsmarkedstiltaket døpt «Jobbklubb».
Hvor vil du? Power Point-lysbilde fra Navs motivasjonskurs for jobbsøkere.
Det min venninne har lært hittil, var at det alltid kunne vært verre: Hun kunne ha sittet i unisexfengsel i Thailand. Det er i hvert fall verre enn å sitte som sivilingeniør på kurs i noe hun ikke bare finner irrelevant og bortkastet tid – men TEIT! Hun kunne brukt tiden på å oppdatere seg faglig, søke jobber og ringe rundt – men der 75 prosent av kurset går ut på å lære om motivasjon og spille rollespill og drømme drømmer og leke leker, så er kun fem dager satt av til å søke jobber og kontakte arbeidsgivere.
Min venninne vil ikke stå frem med navn.
– Jeg skal jo søke jobber, og det er flaut å ha deltatt på dette, sier hun og sender meg snikfoto fra powerpoint-slides av seirende fjellklatrere der fremme.
Hvis noen lurer på hvem Nav har betalt for å holde kurset, så trenger de ikke lure lenge – firmalogoen står fyldig skrevet med lekne bokstaver på hver bidige slide.
På Nav-kurset er tiden nå kommet for å drømme i fellesskap. Kursleder ber dem lukke øynene og se for seg drøm bli virkelighet. Etterpå skal det deles inn i grupper for å snakke om drømmene, for så å fortelle om det i plenum.
– Alt jeg drømmer om her nå er øl, sier min venninne, som inntil første kursdag har søkt motivert etter jobber i et marked preget av nedskjæringer. Lest masse og forberedt seg, ringt rundt.
Attpåtil har hun fått kurs i nettopp jobbsøking, betalt av tidligere arbeidsgiver, som gikk konkret på hennes arbeidsmarked. Dette dokumenterte hun overfor Nav, men til ingen nytte. På motivasjonskurs skulle hun, selv om hun måtte avlyse siste delen av det kurset hun allerede gikk på til fordel for å stå og veive med armene på «Jobbklubb».
For min venninne er det få jobber å få før markedet svinger oppover igjen, men nå skal hun likevel smile seg til en jobb. Lete etter en fjelltopp i Sahara. Får hun ikke jobb, så har hun ikke smilt bredt nok, ikke drømt stort nok, ikke visualisert sterkt nok. Så lenge hun bare vil sterkt nok, visualiserer målstreken, øver seg på å passere dem med å rekke armer over hodet – ja, da kommer den dalende som fra oven.
Om drømmejobben mot formodning skulle bli ledig i løpet av disse fire ukene, er det også liten sjanse for å smette inn en søknad som skiller seg ut i søkerbunken. Av tjue kursdager så settes det av fem dager til «egentid». Her skal de følge en mal, punktvis med detaljerte beskrivelser skissert på en A4-side, til å søke og ringe firmaer og kontakte arbeidsgivere.
– Jeg hadde jo blitt svartelistet hos alle arbeidsgivere hvis jeg hadde oppført meg på jobbintervju slik vi lærer her. Det er jo flaut!
Idéhistoriker Magnus Eriksson forteller om tilsvarende opplevelse på hele seks ukers «Jobbklubb» i artikkelen «Jobbkurs med Nav – plassen som gjør deg gal»:
«Seks uker med tegning av tankekart som viste deg og dine interesser. Seks uker med CV-skriving, eller spissing, som de kalte det. Seks uker med en kursleder som insisterte på at han skulle lese opp hvert eneste vikarbyrå som fantes i landet med teatralsk innlevelse. Seks uker med øvelser på å skrive søknadsbrev som fikk deg til å se ut som en jævla idiot.»
Nå er det riktignok viktig ikke å helle babyen ut med badevannet her. Løsningen er ikke, som kommentarfeltene hyppig hyler om, å avvikle hele Nav-systemet. Men kanskje har det noe for seg å ta en god titt på seg selv før de betaler mangfoldige millioner til firmaer som skal lære andre hvordan man skal være. Ett spørsmål, Nav: Ville dere brukt et slikt firma til å utvikle og evaluere dere selv?
Innen andre uke er omme har hun tatt ansvar for sitt eget ve og vel, satt seg på bakerste rad og ser på ski-VM på dataen.
Jeg har sendt denne kronikken til gjennomlesning av flere personer som har gjennomgått disse kursene. Felles for dem er at de har høyere utdanning og erfaring fra arbeidslivet – fra mastergrad til doktorgrad, fra journalist til lærer. Og de bekrefter alle det tristeste av alt:
Venninnen min overdriver ikke!
Følg debatten: og
