Som kommende ingeniører skal vi være med på den grønne reindustrialiseringen av Norge i tiårene som kommer. Det er oss Equinor bruker enorme pengesummer og ressurser på å rekruttere. Vi er morgendagens helter.
Vi er også representanter for en generasjon som har vokst opp i klimakrisenes tid. Det bærer galt av sted. Det er ikke vår feil. Vi må leve med konsekvensene.
Selvsagt er vi klar over hvor godt vi har nytt av velferden oljeindustrien har ført med seg. Men nå må vi ut av oljetåka. Nå må vi omstille oss. For å bruke Equinor sine egne ord: Nå er blikket festa på netto null innen 2050 – vi skal nå tilnærmet null klimagassutslipp.
FNs klimapanel, Det internasjonale energibyrået (IEA) og en lang rekke forskningsinstitusjoner er krystallklare: Skal vi klare å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, er det ikke engang rom for å forbrenne all den fossile energien vi allerede har oppdaget.
Samtidig skriker Europa og verden etter mer energi. Da trenger vi en storsatsing på grønn industri, samtidig som vi faser ut olje og gass.
Equinor vil at vi skal tro at de går foran i det grønne skiftet. De arbeider knallhardt for å framstå som et bredt og framtidsrettet energiselskap som bryr seg om klima og menneskerettigheter. Det er akkurat det vi trenger, men dessverre er det langt fra sannheten.
Som ingeniørstudenter er vi glade i tall. De lyver ikke. I fjor var energiproduksjonen til Equinor bare 0,13 prosent fornybar. Det er selvsagt 0,13 prosent bra, men kvalifiserer det til å være et bredt og grønt energiselskap? Neppe. Samtidig gikk 86 prosent av investeringene til fossile prosjekter.
Det betyr at Equinor satser på olje og gass i mange tiår framover.
I 2022 lanserte Equinor en klimaplan som skal vise «veien til netto null». Også her pynter Equinor på sannheten. For hva slags «netto null» snakker de om? Ikke den typen som tar verden til klimamålene.
Equinor later som de tar ansvar for de store utslippene som skjer ved forbrenningen av oljen og gassen deres, ved å sette mål om netto null «karbonintensitet». Det betyr at de legger sammen alle utslippene selskapet står for, trekker fra karbonfangst og klimakvoter, før de deler hele greia på den totale energimengden de produserer.
Altså et litt komplisert regnestykke som gir Equinor muligheten til å fortsette med olje og gass, og allikevel redusere karbonintensiteten ved for eksempel å produsere mer fornybar energi.
I tillegg tar Equinor her forbehold om at de ikke kan holdes ansvarlige dersom de ikke når målet de har satt seg, fordi det avhenger av «større samfunnsmessige endringer i forbrukeretterspørsel og teknologisk utvikling».
Som en av verdens største forurensere historisk har Equinor et stort ansvar. Ikke minst har Equinor muligheten til å gå foran. De har de økonomiske musklene til å investere helhjertet i fornybart og er 67 prosent eid av en stat som nylig har forpliktet seg til å styre sine selskaper i tråd med Parisavtalen.
Vi har fortsatt tid til å nå klimamålene, og vi vet hva som trengs for å få det til.
Morgendagens helter jobber ikke i olje og gass. Inntil Equinor går fra ønsket om å bli verdens siste oljeselskap til verdens ledende fornybarselskap, og legger en klimaplan som faktisk er i tråd med 1,5-gradersmålet på bordet, er i alle fall en ting sikkert:
Vi har ikke tenkt til å søke jobb i Equinor.
Kronikken er skrevet av følgende ingeniørstudenter ved NTNU:
Ivar Refsdal, Industriell økonomi og teknologiledelse.
Maria Ruiz Ulltveit-Moe, Industriell økonomi og teknologiledelse.
Simon Løvdal, Energi og miljø.
Sigve Boreas Norris, Industriell økonomi og teknologiledelse.
Bertine Bøe, Industriell økonomi og teknologiledelse.
Martin Buschmann Rustan, Maskin- og energiteknologi.
Kristiane Kurland, Industriell økonomi og teknologiledelse.
Ole Edvard Kolvik Valøy, Elektronisk systemdesign.
Norunn Krokeide, Energi og miljø.
Aasmund Brekke Kvalvaag, byggingeniør og student, Ledelse av teknologi.
Hanna Hukari, Industriell økonomi og teknologiledelse/Energi og miljø.
