Kronikk

Mobilens dilemma

I debatten om mobil i skolen må vi huske på at det går an å være imot et forbud, men samtidig anerkjenne problemet.

Mobilbruk ved Kannik skole i Stavanger.

Det blir lettere for elevene å både bevege seg og å prate mer i friminuttene med mobilfri skole, men da mister de også noe viktig på veien, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser elever ved Kannik skole i Stavanger i mars 2017.

Foto: Kaj Hjertenes / NRK

Jeg forsøkte å holde styr på hvor mange ganger jeg sjekket mobilen mens jeg skrev denne teksten. Da jeg kom til ti, sluttet jeg å telle.

Effektiviteten

Jeg vet ikke om jeg er «digitalt dannet» eller ei, men en ting er sikkert: dagen min hadde vært enda mer effektiv, hadde jeg bare kunnet unngå min hellige treenighet: Facebook, Reddit, Twitter. Har jeg fått noen flere likes på den tørrvittige beskjeden jeg la ut til klassen min? Har det skjedd noe nytt? Hei, se der, en retweet! Score!

Nei til polarisert og unyansert diskusjon om mobil i skolen.

Nei, jeg hadde vært betydelig mer effektiv, hadde ikke vært for mobiltelefonen, dette konsentrasjonsslukende monster med gapvidde på 6,2 tommer. Jeg leste en gang (på nettsamfunnet Reddit, riktig nok) at om man blir forstyrret i løpet av arbeidsdagen, kan det ta så mye som 20 minutter å hente seg inn igjen. Det hadde da vært så uendelig mye bedre, hadde bare arbeidsplassen min smelt i bordet med et forbud?

Siste kapittel i debatten om IKT og skole er utløst av Macron & Co, som i Frankrike har innført et nasjonalt mobilforbud for elever mellom tre og femten. Her i fjordene går diskusjonen om ikke vi skal innføre det samme.

Dannelse og bilbelte

I utgangspunktet kan et mobilforbud synes som en god idé. Løsningen er enkel og effektiv. Man blir kvitt en stor kilde til distraksjon i timen. Det blir lettere for elevene å bevege seg mer, prate mer og sosialisere seg mer i friminuttene. Morgenbladet skriver håpefullt om digital dannelse. Hva er det i så fall vi venter på? Forbud, nå! Mens skolestarten fortsatt er fersk!

Likevel er det noe ved mobilforbud som gjør meg i slett lune, og jeg mistenker at et mobilforbud i beste fall er en midlertidig, stiv løsning på et flyktig og potensielt varig problem.

Skal man ha forbud, bør disse være lokale – i de enkelte klasserom, avgjort av den enkelte klasse.

Jeg er nemlig ikke helt sikker på om et mobilforbud er veien til digital dannelse (hva nå enn det er). Tvert imot kan det være vi da kaster poteten ut med potetskrellet. Man forbyr da ikke biler for å unngå trafikkulykker? I stedet har vi bilbelter, fartsgrenser, kjøreopplæring og fotobokser.

Det er ikke særlig dannende om valget blir tatt for deg. Om vi ønsker å ansvarliggjøre elevene for deres egen mobilbruk, om vi vil gi dem bevisste og reflekterte holdninger til egen digitale hverdag, om vi vil gi dem handlekraft og digital dannelse, da må vi ta dem med i diskusjonen! Skal man ha forbud, bør disse være lokale – i de enkelte klasserom, avgjort av den enkelte klasse.

Et forbud kan også risikere å sende elevene ut på digital dannelsesreise uten kart eller kompass. Da får de heller ikke lært seg å begrense egen mobilbruk. Skru av varsler! Avinstaller den appen som sluker fritiden din. Innse at livslykken din ikke avhenger av snapstreaks.

Følg debatten også på Twitter .

Mobilforbud vil også garantere at mobilen vil aldri bli et verktøy i elevenes hverdag, verken i eller utenfor jobb og skole. Den vil forbli forvist til fritid og underholdning.

Med et forbud risikerer man å sende elevene ut på en digital dannelsesreise uten kart eller kompass.

Samtidig er det ikke bare-bare å være imot et forbud, selv om man anerkjenner problemene (og det bør man absolutt gjøre). Et vanlig argument mot forbud er at det frarøver både elever og lærere et viktig pedagogisk verktøy. Problemet er bare at mobilens praktiske nytte i klasserommet ikke er selvsagt. Mobilens leverett i norske klasserom må forsvares med gode eksempler. Er man imot et forbud, må man være beredt på å vise nettopp dette.

Grav i gjørma

For det er jo ikke slik at det ikke finnes gode apper der ute! Med et sett Google Cardboard-briller og Google Expeditions på telefonen, har man plutselig et klassesett med budsjett-VR-briller. Man kan ha muntlige diskusjonsfora i Flipgrid. Elevene mine har laget strekmannanimasjoner av Et dukkehjem, og laget bildefortellinger fra dikt med bilder og klistremerker fra Snapchat. Å tillate mobil i skolen vil by på noen problemer, men det kan også gi oss spennende løsninger. Av og til må man grave litt i gjørma for å finne gull.

Hva hadde så skjedd, om arbeidsplassen min hadde lagt ned et mobilforbud?

Det kan godt være jeg hadde blitt mer effektiv (skjønt Twitter, Facebook og Reddit nytes utmerket i nettleseren), og dobesøkene hadde blitt betydelig kortere. Jeg hadde sluppet å forholde meg til et verktøy det ikke alltid er lett å forsvare bruken av.

Jeg hadde vært betydelig mer effektiv, hadde det ikke vært for mobiltelefonen.

Men jeg hadde også blitt mer utilgjengelig for kolleger og elever. Jeg hadde blitt frarøvet et potensielt verdifull verktøy. Kanskje hadde jeg også følt meg en smule umyndiggjort. Jeg hadde fått en arbeidsgiver som ikke ga meg tillit til at jeg kan disponere arbeidshverdagen selv.

Til slutt vil jeg råde både tilhengere og motstandere, og alle som står på sidelinjen, til å være mindre opptatt av posisjon og prinsipp, og mer av hva et forbud faktisk innebærer, av hvilke problemer mobiltelefonen bringer med seg, og hvilke forpliktelser vi lærere har til å bekjempe dem. Nei til polarisert og unyansert diskusjon om mobil i skolen. Ja til en pragmatisk holdning til IKT og læring.