Det var 8. juli 2010. Jeg våknet med skallebank og frost inn til beinet. Klokka var halv fem om morgenen og midnattssol strømmet inn gjennom togvinduet. Jeg fant meg selv under en seterad, alene i vogna, og med et tresifret antall gratulasjoner på mobilen.
Dagen i forveien hadde jeg blitt Norges tredje a-ha-millionær. I forkant av avskjedsturneen sin, delte de ut stipend til fire norske artister. Jeg av fikk ett av dem. Resten av morgenen ble jeg sittende og lese lykkønskninger fra fjern og nær. Det er bare én jeg fortsatt husker. En melding fra en gammel venn i Oslo, som har vist seg å være kloke ord på mer enn ett vis: «Husk at en million ikke er hva det engang var».
HØR: P3 Dokumentar om Statoil-stipendet
Enormt ansvar
Det var ikke før pengene endelig var brukt opp at jeg klarte å skrive sanger igjen. Å forvalte et millionstipend er et enormt ansvar, særlig for en ung og forvirret 23-åring med lite nettverk og tilsvarende stor vilje. Det påfølgende året ble aldri det pauseåret jeg hadde planlagt. I stedet gjorde vi nesten 150 konserter før toget endelig stoppet, pengene var brukt opp, det tyngende ansvaret forsvunnet og musikken kom tilbake.
Jeg tviler ikke et sekund på at den som får Statoils millionstipend denne uken har mer vett, flere hjelpere og mer struktur enn jeg hadde den gang, og at de takler presset. Jeg håper de er klare for oppdraget.
LES: Disse kan få Statoil-stipend
Takket nei til Statoil
Etter to år for lenge på scenen måtte jeg bygge opp igjen min egen kjærlighet til musikk. Begrensningene fra a-ha var nesten fraværende, nærmest på linje med «spill og vær glad». Jeg spilte til krampen tok meg og fikk gjort ting de fleste andre bare kan drømme om (takk, a-ha, for muligheten!), men glede fant jeg ikke i musikk igjen før pengene var borte og skuldrene senket. Om karrieren nå stoppet opp, ville det ikke være fordi det manglet på midler, men fordi det manglet vilje.
Derfor var det ikke overhodet vanskelig for meg å takke nei til Statoil-stipendnominasjon tidligere samme år, i 2010. Satt opp mot selvrespekten som måtte ofres, var én million et blaff – det mente jeg den gang, det mener jeg fortsatt. Jeg begynte å skrive musikk fordi jeg bryr meg om denne verdenen jeg lever i. Hver eneste sang jeg noensinne har skrevet, har startet med et problem. Jeg ønsker å løse problemer.
Statoil ønsker ikke å løse andre problemer enn sine egne. I den grad de bryr seg om noe, er det sin rett til å sette hele landsdeler og jordkloder på spill for å øke egen vinning. Jeg vil ikke ha Statoil som venn. Og hvem i alle dager aksepterer et vennskap fordi man får betalt en million kroner for det?
LES KOMMENTAR: «Visst faen er det politisk»
Studielån og matpakke med gulost
En million er dessuten ikke hva det engang var. Pengene ga meg mulighet til å turnere land og strand med fullt band og apparat, men ga meg ikke fred og skaperglede til å skrive nye sanger. Pengene ga meg nettverk og kontakter i alle verdens land, men ikke venner og inspirasjon. Pengene ga meg mat på bordet, men ikke lyst til å spise den.
Nå, tre år etter og raka fant, på studielån og med matpakke med gulost, er jeg klar for mer. Om en bitte liten måned kommer et album som verken er finansiert av olje eller nittitallet, men derimot av et plateselskap som elsker musikken, et band som gir alt for smulelønn og venner og familie som jeg knapt hadde tid til da det stod på som verst.
10. juli 2010 spilte vi i Trænafestivalens egne hule, Kirkehelleren, med 1200 mennesker i regnfrakker på en 9000 år gammel kirkegård. Ullvott-applausen, det regnvåte gresset, det levende Nord-Norge, de varme blikkene, de lange samtalene og sola som aldri gikk ned er ting jeg vil huske så lenge jeg lever. Målet er å nå en million slike minner før toget er fremme.
Dette innlegget er også publisert på Moddis blogg. Statoil-stipendet deles ut lørdag 16.februar.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter / Ytring på Facebook
