Noen vil ha oss til å tro at det er en miljøpolitisk gjenfødelse i emning på Youngstorget. Nå vil Arbeiderpartiet ha oljefondet ut av kull og full elektrifisering av oljefeltet Utsirahøgda. I Oslo vil de stenge sentrum for bensin- og dieselbiler. Heftig nytt fra kraftsosialismens høyborg.
Lite – selvsagt unntatt full oppslutning for De Grønne i 2017-valget – vil være bedre for norsk miljøpolitikk enn et mye grønnere Arbeiderparti. På Aps landsstyremøte i forrige uke tråkket Jens Stoltenberg til med ny partirekord i klimaløfter: «Tiden har kommet for også å forsterke Norges klimamål» sa han. «Det betyr en ensidig forpliktelse til å redusere utslipp tilsvarende 40 prosent av norske utslipp innen 2020». Og så forklarte han hvordan: «Som med Kyoto-forpliktelsen vil denne overoppfyllingen måtte skje med å kjøpe kvoter».
Arbeiderpartiets miljøpolitiske hamskifte
Arbeiderpartiet har en aktverdig miljøhistorie. Partiet viste sin evne som samfunnsbygger da norsk miljøforvaltning og et bredt miljø-lovverk ble etablert på 70-tallet. I årene etterpå ble utslipp fra byer og industri renset.
Gro var miljø-guru, Forurensingsloven ble håndhevet så det sang, industrien måtte betale rensekostnadene selv og resultatet har vært strålende for næring og samfunn. Arbeiderpartiet vet – eller visste i hvert fall – hvordan en setter virkelig store politiske mål og gjennomfører dem med handlekraft.
I 2005 gikk Arbeiderpartiet inn i flertallsregjering med Sp og SV. De hadde makt til å føre en banebrytende miljøpolitikk. De brukte makta til 8 års massiv øking i norske oljeinvesteringer og oljeavhengighet.
Avlyst månelanding
Norske klimagassutslipp økte. Arbeiderpartiet erstattet miljøpolitikk med snusfornuftig tilbedelse av marked og samfunnsøkonomisk kost-nytte-analyse. Den som lurte på hvor viktig miljø var for Ap kunne bare lete etter partiets miljøpolitiske talsperson. Vedkommende var knapt å finne.
Det store unntaket var Stoltenbergs klimapolitiske kraftanstrengelse da han lovet Mongstad-månelanding med rensing av to millioner tonn CO2. Det skapte forventning om et politisk storprosjekt av godt gammelt merke. Men de rødgrønnes siste regjeringshandling var en pjuskete avlysning av hele månelandingen.
De to millionene tonn som skulle renses var ikke lenger på agendaen. Ap-veteran Martin Kolberg forklarte folk og media at vi hadde misforstått alt: «Månelandingen var ikke et løfte, det var bare en visjon».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Krevende oppdatering
Det blir tungt å snu et partiapparat som har innprentet seg selv at prinsipiell, verdibasert miljøpolitikk er barnslig. Som mener det er innlysende riktig av Norge å ta opp all olje og tjæresand vi kan få tak i, for ellers gjør jo bare noen andre det. Som mener at det er irrasjonelt å rense klimagasser i Norge siden noen andre sikkert vil slippe dem ut hvis ikke vi gjør det. Som synes det er helt rimelig å selge kull fra Svalbard mens vi sier til kinesere og tyskere at de bør holde opp å bruke kull.
Og snuoperasjonen blir ikke lettere av Arbeiderpartiets inngrodde aversjon mot å innrømme feil. Dessuten blir det krevende å oppdatere en velgerskare som er trent opp i at klimapolitikk er en tåkeheim der politikerne lover å kutte 30 prosent av norske utslipp og samtidig slår fast at noen andre enn oss skal kutte dem.
Dinosauren i rommet
Stoltenbergs utspill om 40 prosent klimakutt er mer av det samme. Folk vil selvsagt tro at løftet er djervt. Men Stoltenberg kunne like gjerne lovet 70 prosent kutt. Slike «utslippskutt» er ren tallmagi så lenge de skal gjøres i praksis ved å kjøpe EU- og FN-kvoter som alle vet ikke virker.
Med dagens tragisk lave kvotepris kan Norge lett kjøpe seg 100 prosent «utslippskutt». Det ville koste under 100 millioner oljekroner. Den virkelige klimaeffekten blir den samme uansett: Vi kutter ikke utslipp i Norge. Norges klimagassutslipp går ikke ned. Norsk olje hentes opp i samme fart som alltid. Arbeiderpartiets velgere blir rundlurt. Et parti som har lagt seg til en slik rutine har et grunnleggende problem.
Det er mange nok i Arbeiderpartiet som vil modernisere miljøpolitikken til at endringer utvilsomt kommer. Hvor dypt det stikker får vi hint om når Arbeiderpartiet tar konsekvensene av sitt nye standpunkt til kull i oljefondet.
Orker partiet for eksempel gjøre noe med det pikante forhold at staten skal la være å investere i kull, men fortsatt produserer kull på Svalbard? Vil partiet gå inn på en politikk som forplikter til flere, større og fysiske utslippskutt i Norge? Når vi vet det, så vet vi også litt mer om Arbeiderpartiet kommer til å få øye på dinosauren som ruver midt i partirommet: Norsk oljevirksomhet til siste dråpe?
