Men vinneren var ikke i salen

Det var sorg i øynene til hun som lette etter et lommetørkle. Det var apati i blikket til han som foldet hendene, hvilte haken og så tomt ut i luften. Noen hulket. To kvinner holdt rundt hverandre. Knut Arild Hareide sa prosessen hadde vært rørende vakker.

Gjennom dagen hadde mange snakket om «all makt i denne sal». Vel vitende om at det rett etter konklusjonen ble kjent, ville være nær halvparten avmakt.

Selv Hareides aller siste kort var ikke mektig nok. Det var en underlig taushet da Hareide la opp til begynnelsen på slutten. Av talen sin. Det var en naturlig spenning i sekundene før det like naturlige budskapet: Hareide er ikke den rette til å lede KrF mot høyre. Partiet trenger en leder som tror på det prosjektet han eller hun skal lede.

Det holdt ikke. Delegatene hadde i større eller mindre grad skjønt det opplagte. Hareide tapte som ventet.

De siste ukene har han vunnet de nyinnmeldte og mange medlemmer. Men han har ikke vunnet gehør hos nok av dem som har makt og posisjoner i partiet allerede. Derfor var det en overvekt blå delegater som var sendt fra sine fylker.

På vei ut holdt han en nyskrevet tale med nye argumenter, bedre dramaturgi og altså en hardere konklusjon enn den han har turnert landet med de siste ukene. Dramaturgien var ikke nok, begrunnelsen var ikke god nok, men den isolert sett gode talen, er et viktig avslutningskapittel på Hareides testamente fra september. Hans overbevisning, prosjekt og begrunnelse. Hans skryt til partiet. Hans ønske om å samle igjen. Hans advarsel om opposisjon eller høyresving. Det ble hans personlige punktum.

Kontroversielt og krevende

Blå side lot seg ikke føye av Hareides ultimatum, de har sin egen lederkandidat. På sikt er veien åpen for Kjell Ingolf Ropstad, om han selv vil. Det var han som frontet den blå kampanjen i partiet. Det er han de blå har samlet seg rundt. Der mange blå har hatt en økende frustrasjon om Hareide og hans lederstil den siste tiden, har man opplevd Ropstad som samlende og en som har vokst med ansvaret.

Blå side vant beslutningen, men det gjenstår å vinne partiet. Det vil ta lang tid og kreve omfattende forsoningsarbeid å samle de røde i partiet om det å gå i regjering med Frp. Mange av dem som stemte rødt i dag er ikke første og fremst for et Ap-samarbeid, men veldig sterkt mot et Frp-samarbeid.

KrF er nå et parti hvor alle politikerne er kategorisert, av andre og hverandre, med røde og blå merkelapper. Delt på midten. Slik de lenge har vært, men som aldri tidligere har vært så tydelig vist frem og definert.

Høyresiden i partiet har siden Rogalands-manøveren på det aller første fylkesårsmøtet blitt beskyldt for å kjøre hardt. Den blå seieren, selv om den er som ventet, er ikke legitim i alle i partiets øyne.

Med 98–90 som sluttresultat, kommer man ikke unna at fire røde stemmer fra Rogaland og én rød stemme fra Vestfold (sykdom), ble utslagsgivende eller i det minste fikk innvirkning.

Når seierens legitimitet ikke er udiskutabel. Når løsningen med makt og kompromiss mot høyre ikke er noe partiet står trygge, samlet og entusiastiske om. Når det er store politiske og ikke minst geografiske skiller i partiet.

Da skjønner man hvilken jobb som må gjøres.

Nå vil både nye og gamle melde seg ut. Nå vil mange beholde partimedlemskapet, men takke nei til å stille på lister ved valget neste år. Dette ville også skjedd ved en rød seier, selvsagt. Trolig ville en rød seier også opplevdes mer gal og overraskende og følgelig mindre legitim på blå side, enn en blå seier gjør på rød.

Med dagens blå resultat er det nå engang denne fløyen som får ansvaret for samlingsjobben. Derfor er den blå seieren krevende. KrF har selv satt seg i en situasjon som har gitt dem et mer delt parti enn det allerede var.

Vinneren

Derfor er det vanskelig å konkludere annerledes enn at den viktigste vinneren etter dagen i dag er Erna Solberg. Statsministeren fullfører sitt langvarige prosjekt med borgerlig samling på dramatisk vis. Hun hindrer Ap i å få «en ny venn» på laget som kunne felt regjeringen i 2021. Og med fire partier samlet, øker hennes egen sjanse til å fortsette også etter 2021.

Heller ikke for Solberg er seieren uproblematisk. Hun har i praksis forskuttert den symbolsk kraftige abort-saken i potten. Hun skal holde fire partier samlet inn mot 2021-valgkampen. Men snart leder hun en flertallsregjering.

Solberg har brent mer for denne borgerlige samlingen enn de fleste i KrFs landsmøtesal. Dette passer Høyre bedre enn det passer Venstre og Frp.

Nå er KrF i en situasjon hvor de ikke selv har all makt over fortsettelsen i sin sal.

Men i et forhandlingsrom hvor Venstre, Frp og Høyre også kan rekke opp hånden.

Og sette foten ned.