Lønnsmysteriet

En septemberdag i 1857 så den norske telegrafdirektøren seg nødt til å gå til et drastisk skritt. Selv om offentlige funksjonærstillinger var forbeholdt menn, tok direktøren inn to kvinner til opplæring.

Årsaken var at han ikke fikk budsjettet til å gå opp.

Fra en studietur til England visste direktøren at telegrafstasjonene der var godt fornøyd med kvinners arbeid. Men det viktigste var at kvinnene aksepterte lavere lønn enn sine mannlige kolleger.

Søstrene Nielsine og Martine Breda fra Larvik ble Norges første «dametelegrafister». I 1860 satte Stortinget lønnen deres til 600-800 kroner i året. Mannlige assistenter fikk 800-1000 kroner.

Nielsine og Martine var altså et vellykket sparetiltak.

Stortingsmennene mente det var selvsagt at gifte telegrafister måtte ha mer i lønn enn ugifte telegrafistinner. For midt på 1800-tallet var det vanskelig å forestille seg at en kvinne ville jobbe mer enn en kort periode fram til hun ble gift og forsørget.

Den uforklarte lønnsforskjellen

Kravet om lik lønn for likt arbeid har vært fremmet mange ganger siden den gang. Men fortsatt tjener kvinner bare 89 kroner for hver hundrelapp som settes inn på lønnskontoen til en mann, ifølge CORE, senter for likestillingsforskning.

Rundt fem prosent kan forklares med at menn er i yrkesgrupper som er bedre betalt. Men hva med de siste seks? De klarer ikke forskerne å finne ut av.

For selv når en kvinne og en mann er like gamle, har like lang utdanning og jobber i samme yrke, er hennes timelønn lavere.

Mysteriet kalles «den uforklarte lønnsforskjellen».

Inne om natta

Dermed kan det være interessant å kaste nok et blikk tilbake til 1857.

Telegrafvesenet var forløperen til moderne telekommunikasjon og en helt ny arbeidsplass i Norge. Kvinner og menn fikk nøyaktig samme opplæring og oppgaver. Men det godt betalte nattarbeidet fikk dametelegrafistene selvfølgelig ikke delta i. Ingen anstendig kvinne kunne være hjemmefra om natta.

En telegrafistinne måtte være ugift. Før ansettelse måtte hun gjennomgå en gynekologisk undersøkelse. Arbeidsgiveren ville forsikre seg om at hun verken var gravid eller hadde kjønnssykdommer.

Nielsine og Martine Breda måtte finne seg i at de mannlige kollegenes lønninger steg i årene som fulgte, uten at de selv holdt følge. Da et nytt lønnssystem ble innført i 1892, satte Stortinget ned lønnen til telegrafistinnene.

En villet politikk

En gang i tiden var det altså politisk enighet om at menn og kvinner skulle lønnes forskjellig. Tanken var at de hadde helt ulike oppgaver i samfunnet. Hva som sømmet seg for en kvinne, var ofte mer avgjørende enn hva som lønnet seg.

Utover 1800-tallet var det mange som var bekymret for hvordan det skulle gå med samfunnet vårt, hvis kvinner kunne velge seg et hvilket som helst yrke og arbeide etter at de giftet seg.

Ville familiene gå i oppløsning?

Ville barna få mat?

Ville de i det hele tatt bli født, hvis kvinner ble opptatt med noe annet enn å stelle hjemme?

Smør og margarin

I industrien ble kvinner ansatt på betingelse av at de fikk halv lønn. Også her var argumentet at en kvinne bare hadde seg selv å forsørge.

Men ser man på sosialstatistikken for industribyen Kristiania, det gamle Oslo, oppdager man at hvert tiende barn ble født av en enslig mor. I en tid uten barnehager og barselpenger skulle hun forsørge seg og barnet på sparepenger fra en halv lønn. Systemet førte bare til at fattige kvinner ble enda fattigere.

Samme lønn som en mann kunne ingen kvinne regne med på slutten av 1800-tallet. Selv ikke lærerinnene, som hadde høyere utdannelse, måtte tro noe slikt.

En lærerinne som tok opp lønnsspørsmålet med sin skolestyrer, fikk beskjed om at det var forskjell på henne og en mannlig lærer, slik det var forskjell på margarin og ekte smør.

Ut med gifte kvinner

På begynnelsen av 1900-tallet steg sysselsettingen for kvinner i Norge. Mange jobbet ved fabrikker, i butikker og på kontor. Vi fikk leger og andre kvinnelige akademikere. I 1910 fikk Norge sin første politikvinne og to år senere sin første kvinnelige professor.

Men så skjedde det noe.

Da det ble trange tider etter første verdenskrig, ble det også kamp om arbeidet. I 1925 ble Landsorganisasjonen (LO) en pådriver for å få gifte kvinner ut av arbeidslivet.

Ja, du leste riktig: Organisasjonen som skulle sikre arbeidernes rettigheter vedtok som prinsipp at hver familie bare skulle ha én lønnsmottaker. Tre år senere bestemte Oslo kommune at de ikke skulle ansette gifte kvinner «som hadde en forsørger».

Tillitsmenn - for de var jo alle menn - ble bedt om å motarbeide at både mann og kone skulle ha fast jobb. Og det var ingen som tvilte på hvem som måtte ut. I arbeidslivet ble kvinner regnet som annenrangs. Det ble forventet at de sa opp jobben sin hvis de giftet seg, og gjorde de ikke det, ja, så ble de gjerne oppsagt.

Først i 1937, da arbeidsledigheten var på vei tilbake, besluttet LO at menn og kvinner skal ha lik rett til arbeid. To år senere slo Høyesterett fast at giftermål ikke er lovlig oppsigelsesgrunn i Norge.

Veien har vært lang for kvinner i arbeidslivet. Og fortsatt gjenstår det altså å finne ut hvorfor de bare tjener 89 kroner for hver hundrelapp som går til en mannlig kollega.