NRK Meny
Kronikk

Les dette når du har tid

Jeg er ikke bare 26 år, men jeg er 9549 dager gammel og har levd i 229176 timer. Men, hvor mange av de timene har jeg egentlig levd?

Tidsklemma

Vår kultur er besatt av tid. Det er vår personlige underskuddskrise. En konstant negativ i regnskapet, mener kronikkforfatteren.

Foto: colourbox.com / colourbox.com

Hei. Jeg heter Ina og er 26 år gammel. Jeg er student. Jeg har en deltidsjobb. Jeg jobber i to frivillige organisasjoner og har et verv i linjeforeningens styre. Jeg er skikjører, friluftsentusiast og reiseglad.

Jeg er aktiv på sosiale medier og bryr meg om miljøet. Jeg er også datter, søster, bestevenn og barnebarn. I tillegg prøver jeg å være et forbilde.

Før jul snakket jeg med en venninne. Kompisen hennes hadde fått kreft og kom til å forlate oss innen kort tid. Han var ferdigutdannet og skal bli eiendomsmegler. Han var fotballentusiast, aktiv og heier på Leeds. Han var også sønn, bror, bestekompis og barnebarn.

Han var et forbilde. Han var som meg. Han var som oss. Allikevel kom hans utløpsdato raskere enn forventet. Hans fremtidsplaner forble planer.

I tillegg til å sørge på hennes, hans og hans familie vegne er min kognitive reaksjon tanken om at det kunne ha vært min venn. Det kunne ha vært meg. Det å ikke være klar over sin egen utløpsdato gjør at vi definerer den som en abstrakt uendelighet i en uviss fremtid. Så fjern at den ikke påvirker best-før tiden.

Han var som meg. Han var som oss. Allikevel kom hans utløpsdato raskere enn forventet. Hans fremtidsplaner forble planer.

Vi har ikke tid

En venninne hjemmefra spurte nettopp om jeg ville bli med på hytten hennes. Jeg ville. Men kunne ikke. «Jeg har ikke tid.» Jeg skulle noe annet. Jeg skulle noe som av en eller annen grunn hadde plassert seg i «har tid»- kategorien min.

Jeg blir irritert når andre drar samme frase, og her sitter jeg i glasshus selv. Et glasshus med tykke vegger og store steiner. «Sorry, hakke tid.» «Jeg sitter dessverre med hendene fulle her.» «Raincheck.» En raincheck med usikre fremtidsutsikter. Vi har ikke tid.

Men hva er det vi ikke har tid til? Eller hva er det egentlig vi har tid til som tar tiden fra alt vi ikke har tid til? Hva styrer egentlig prioriteringene i dette regnestykket?

Tidens motorvei har fått en økt fartsgrense fra 50 til 100 km/t. Allikevel føler vi at vi står fast i rushtrafikk.

Fra YOLO til FOMO

Når tid bare er en fiktiv beskrivelse av eksistens virker det jo absurd å ikke ha det. Det er nemlig ofte en bortglemt forskjell på det å ha og det å ta seg tid. Det er umulig å ikke ha det, når vi uavbrutt får det.

Vår kultur er besatt av tid. Det er vår personlige underskuddskrise. En konstant negativ i regnskapet. Vi bruker tid på å spare tid og føler likevel at vi ligger i manko.

Rutinemessig overbooker vi oss selv, bekymret for ubrukt kapasitet, sikret for totalutnyttelse. #FOMO har blitt den nye #YOLO. (Fear Of Missing Out og You Only Live Once red.anm.) Vi er livredde for å gå glipp av fantastiske muligheter om vi ikke stapper så mye som mulig inn i boksen «livet».

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook og Twitter

Til tider er man totalt ukritisk til innholdet som stappes inn i denne boksen. Så lenge den er full, er vi fornøyd. Og jo mer tid vi sparer i boksen, jo mer plass har vi. Og jo mer plass vi har, jo mer stapper vi inn.

Frykten for å gå glipp av noe kombinert med å vite det at noe grønnere alltid eksisterer opptrer allikevel kun mot sin mening. Vi elsker ting, funksjoner, relasjoner og prosesser som tidseffektivt forenkler gjøremålene våre. Aldri har datamaskiner, beslutninger, kjærlighetsforhold og sexliv gått raskere. Tidens motorvei har fått en økt fartsgrense fra 50 til 100 km/t. Allikevel føler vi at vi står fast i rushtrafikk.

Vår kultur er besatt av tid. Vi bruker tid på å spare tid og føler likevel at vi ligger i manko.

Tid og lykke

Det er på tide at vi slutter denne maktesløse dragkampen mellom tidsklemmer og lykke og tar det hele litt mer med ro. Det er på tide at vi gir etter og setter tidsperspektivet i perspektiv. Det er på tide at vi skjønner hvor dyrebar tiden vår på denne planeten er. Hvor heldig vi er. Noen er fullstendig klar over det. Andre tar den som en selvfølge. Som noe som konstant kan utnyttes på en enda mer effektiv måte.

Et av livets skarpeste paradokser er at den lyseste framtid er avhengig av vår evne til å ta hensyn til i dag. Vi må tørre å tenke over at vår tid på denne planeten ikke er evig. Vi må tørre å tenke over at de vi er glad i sin tid ikke er evig. Kompisen til venninnen min sitt liv var ikke evig. Allikevel er det lenger enn livene til mange andre som har levd lenger enn ham.

Livslykke måles ikke i antall dager man har hatt sine bein på jorden, men hva man har fylt dem med. Hva man har fokusert på. Hvem man har fokusert på. Intensjonene bak fokuseringen.

Livslykke måles ikke i antall dager man har hatt sine bein på jorden, men hva man har fylt dem med.

Tid til å bli bevisst

Hei. Jeg heter Ina, og i januar feiret jeg min 26-årsdag.

Jeg er ikke bare 26 år, men jeg er 9549 dager gammel og har levd i 229176 timer. Men, hvor mange av de timene har jeg egentlig levd? Hvor mange av de dagene har kun blitt brukt som transportetapper for å bli til nye dager?

Det er et privilegium å få bli eldre, men det er også et privilegium å ha muligheten til å gi dagen i dag en egenverdi. Sette pris på det jeg allerede har. Være takknemlig. Kanskje ringe en venn jeg ikke har snakket med på lenge. Kanskje invitere farmor på en gåtur til favorittstedet mitt ved stranden.

Poenget er å stoppe opp, se seg rundt, bli bevisst. Bevisst ved hvilke valg man tar. Bevisst ved hvilke verdier man tilegner seg. Bevisst ved hvem stemmen bak disse verdiene tilhører. For mest av alt er jeg jo datter, søster, bestevenn og barnebarn. Og jeg har jo faktisk akkurat nok tid. Tid til å bli bevisst. Tid til å gjøre de viktige tingene i livet.

Denne teksten ble opprinnelig skrevet for Ruben Homme – som tapte kampen mot kreften like før jul. Hans familie har godkjent at teksten publiseres på NRK Ytring.