«Du …? Dette kirkevalget. hva er egentlig greia?»
Min venninne, Therese – kirkedøpt, konfirmert og kristendomsundervist – snudde seg etter å ha stirret taust ut av bussvinduet en stund. Rett før hadde jeg mumlet litt om at vi måtte huske å stemme ved kirkevalget 2015 for å støtte en åpen, raus og inkluderende kirke og alt sånt. «Altså, man stemmer jo på kandidater til Kirkemøtet som står for ulike syn på. ,» begynte jeg, men slet med å forklare forskjellene med noe annet enn et valg mellom konservativ versus liberal fløy, et nei eller et ja til vielse av homofile. I det samme tørket jeg innvendig. Er hele folkekirketradisjonen redusert til ja eller nei i denne saken?
Døren lav og porten trang
Norges største misjonsorganisasjon, Norsk Luthersk Misjonssamband, kutter nå sin tilknytning til kirken og danner eget trossamfunn. Liberale meldte seg ut i protest mot konservativt nei til kjønnsnøytrale vigsler i kirken i fjor. De lukker alle for dialogen. De vil ikke leke mer i hverandres gård.
Igjen står to parter synlig som Åpen folkekirke versus Levende folkekirke. Åpen folkekirke frir til velgerne med «Vi vil være en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde. Jesus lyttet og lot seg prege i møte med andre.» Samtidig drar de frem diskrimineringskortet og lukker dialogen for mennesker som mener annerledes om ekteskapet. Utsagnet «diskriminering i kirkelig regi må avskaffes», ytret av Åpen folkekirke til NRK tidligere i år, gjør døren lav og porten trang for å slippe inn mennesker man kan lytte til og la seg prege av. Leder Sturla Stålsett skriver at «Guds kjærlighet er for alle. Hvis ikke er den ikke kjærlighet. Hvis ikke er den heller ikke Guds».
- Les også: En åpen folkekirke – krevende og nødvendig
- Les også: Likekjønnet ekteskap i kirken?
Kompromissløse ultimatum
Så kommer Levende folkekirke og «arbeider for en tydelig og evangelisk folkekirke, der ekteskapet blir definert som en skaperordning mellom mann og kvinne, innstiftet av Gud». Begge tar de eierskap over kjærlighetsbegrepet. En stemme for Levende folkekirke bruker tilsvarende patosretorikk i Vårt Land ved i Jesu navn å spørre tilbake: «Er det kjærlighet å ta fra en liten jente en så grunnleggende rettighet som å vokse opp med sin mamma?» Det er jo flott at alle synes det er så viktig med kjærlighet. Men kan ikke de ulike formene for kjærlighetshensyn stå i en dialog som inkluderer framfor å ekskludere? Kan de ikke tåle å sitte side om side ved hverandre på kirkebenkene?
Slik jeg ser det setter begge opp kompromissløse skjold og lar bibelvers hagle mot hverandre, bare for å bli slått tilbake av retoriske sverdspisser. Og dette lar seg ikke smi om til plogjern med det første.
Trygt bak diskrimineringsskjoldet taler Åpen folkekirke vakkert om at man vil ha en åpen og inkluderende, raus kirke. Men hvorfor tar ikke begge fløyene sine egne navn bokstavelig og åpner kirken for liv, heller enn å stivne der bak kompromissløse ultimatum?
Enten – eller
Og hva skal man stemme når begge sider representerer hvert sitt diktatur? Når man vet at verken det ene eller det andre alternativet er rause og inkluderende, ettersom ingen av dem har plass til hverandre. Når de «åpne og rause» i like liten grad vil gi rom for annerledestenkende, som de «evangeliske» vil adoptere deres syn på kjønnsnøytralt ekteskap.
Skal man automatisk regne det som diskriminering hvis en prest ikke finner teologisk belegg for å påberope seg den autoriteten det er å vie to av samme kjønn på vegne av kirken, Gud og bibel? Kan ingen parter åpne for tolkningsrom? Selv er jeg glad det finnes prester som finner bibelsk autoritet til å vie homofile par. Men når alternativet blir møtt med ukvemsord som feigt og diskriminerende, og får tilbake ord som syndig og sodoma vil jeg ikke være med på det lengre. Hele greia er så stusslig som det kan få blitt!
Er ikke det feige her snarere å gi etter for presset på bekostning av sin teologiske integritet? Det gjelder for begge sider i saken. Det er feigt å si nei til homovigsel av frykt for sint menighet og kirkeflukt. Det er tilsvarende feigt å si ja, dersom ja-et har opphav i press, heller enn i det man forstår som rett.
Siste stopp for kirken?
Tilbake på bussen denne dagen ble jeg svar skyldig, siden jeg ikke hadde lyst til å gi svaret jeg mistenker er rett. Jeg heier fremdeles litt på kirken. Men står overlevelsen av kirken og faller på Åpen folkekirke-ja versus Levende folkekirke-nei til homofilt ekteskap?
Heldigvis nådde bussen holdeplassen og stoppet diskusjonen før jeg måtte gi dette ultimatumet som svar på hva kirkevalget egentlig er for noe og hva som står på spill.
Begge parter taler om at valget i år blir «et skjebnevalg». I dette ligger et enten- eller for deres tilknytning til kirken. I år kan det avgjøres. Blir kirkevalget 2015 siste stopp for en åpen OG levende folkekirke?
