For to år siden i dag startet demonstrasjonene i Egypt. I kjølvannet av fallet til Ben Ali, Tunisias president, startet frigjøringsbevegelser over hele regionen.
Midt i dette jubileet holdt Shirin Ebadi, Rebyia Kadeer, Malahat Nasibova og meg selv et møte i Oslo for å snakke om hvordan kvinner i muslimske land kan sikres flere rettigheter og økt deltakelse i besluttende organer. Vi ville alle bruke møtet til å understreke at det ikke kan finnes demokrati uten likhet.
Kvinner betaler en høy pris
Kvinner og menn deltok side om side i protestbevegelsene som rystet den arabiske verden med sine krav om frihet, likhet, rettferdighet og demokrati. Kvinner betaler fortsatt, i likhet med menn, en høy pris for den kampen. Kvinners deltakelse i det offentlige og politiske livet er, liksom menns, en nødvendig betingelse for demokrati og sosial rettferdighet – kjerneverdiene i den arabiske våren.
Forandringene som gjennomtrenger regionen, og i noen land har forandret det politiske landskapet, skaper reelle muligheter for kvinner til å få gjennomslag for sine krav om rettigheter.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Risiko for tilbakeslag
Men det er også stor risiko for tilbakeslag. Krav om likhet tilsidesettes mens demonstrantenes arbeid konsentreres om å velte regimer og å nedbygge undertrykkende statlige institusjoner. Vår nylige historie gir oss smertelige minner om at selv om kvinner er med på å okkupere torgene og deltar i revolusjonen, er det ingen garantier for at de får spille en rolle i det politiske livet til regimene som tar over.
Selv om kvinners situasjon er forskjellig i hele regionen, er et fellestrekk at trusler mot deres menneskerettigheter er ved å samle seg. Kvinner møter forsøk på å ekskludere dem fra offentligheten, og diskriminering og vold som utøves ustraffet av ekstremistgrupper og sikkerhetsstyrkene.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Kvinner ofres av politikerne
Kvinners rettigheter er det første som ofres av politikere som prøver å holde fast på makten, når de må blidgjøre de konservative fraksjonene. Presidenten i Det nasjonale overgangsråd i Libya erklærte, i oktober 2011, at landet hadde blitt «frigjort» fra Gaddafis diktatorvelde.
Samtidig annonserte han at diskrimineringen av halvparten av befolkningen skulle forsterkes. Enhver lov som motsa sharia-lov ville bli erklært ugyldig, også lover mot polygami og lover som tillot skilsmisse.
I Tunisia har mange debatter om grunnlovsforslaget kretset rundt kvinners status og rolle. Henvisninger til sharia som lovkilde ble fjernet etter mobilisering fra sivilsamfunnet. Men det finnes ingen lovgivning om likhet mellom menn og kvinner, ikke-diskriminering, universalisme eller internasjonal lovs forrang. Når vi nå ser folkevalgte som offentlig kritiserer og utfordrer beskyttelsene for kvinners rettigheter, må vi være mer og mer årvåkne.
Denne perioden i de politiske omveltningene i Midtøsten og Nord-Afrika er avgjørende for kvinners rettigheter. Mer enn noen gang må vi mobilisere sammen med kvinner over hele regionen. Den internasjonale menneskerettighetsføderasjonen, FIDH, vil fortsette kampen fordi like rettigheter er demokratiets grunnlag. Mens statene i regionen gjenoppbygges, må kvinner ta sin plass i rommene der beslutningene tas.
